Den tro og kloke tjener.

Weymouth New Testament er brukt som bibelreferanse, da denne gjengir grunnteksten på en meget lettfattelig måte i forhold til mange andre oversettelser. Alle bibelsitater er hentet fra denne internetadresse: http://www.greeknewtestament.com/index.htm

Redigering er markert med rød skrift.

Mat 24: 45

'Who therefore is the loyal and intelligent servant to whom his master has entrusted the control of his household to give them their rations at the appointed time?

Dette er et spørsmål, ikke en utvelgelse og heller ikke noe grunnlag for å lage seg en tittel. Videre er det ´the master´, Herren, som skal velge tjeneren; ikke omvent. Man tar ikke en nyansatt tjener og setter ham i en ansvarsfull stilling; en slik utnevnelse kommer etter at tjeneren har bevist sin trofasthet.

Maten skulle så deles ut i rasjoner, dvs i porsjoner, og til rett tid i henhold til den krise-situasjonen som ordene ¨rations¨ og ¨appointed time¨, henviser til.

46 Blessed is that servant whom his master when he comes shall find so doing!

Jesus sier i Mat 28: 19-20 at Han vil være med sine etterfølgere helt intill enden, og siden det ikke angis hverken start eller slutt på dette, må man følgelig anta at det gjaldt fra han sa dette. Dvs at det har vært slike ´tjenere´ her på jorden uavbrutt siden Hans tid, og at Han har vært med dem alle.

Å hevde at dette først skulle få sin oppfyllelse 1885 år etter Hans uttalelse, og på én bestemt person, eller gruppe, er å overse både Hans ord og det vitnesbyrd historien forteller om de kristnes kamp for å fremme Hans lære. Mengder av mennesker har lidt martyrdøden fordi de stolte på Ham; de har kjempet for å fremme budskapet, klargjøre det, og å gjøre det så tilgjengelig som mulig for allmennheten.

Jesus har derfor i over 1976 år kunnet finne slike trofaste tjenere i enhver kristen person som i oppriktighet har søkt å utføre den gjærning som Mat 28:19,20 oppfordrer til.

47 In solemn truth I tell you that he will give him the management of all his wealth.

Uansett hvem som ivaretar oppdraget, så har han ansvaret for at det han forteller til andre er fullt ut i samsvar med det hans Herre har åpenbart i Bibelen. Å endre selv den aller minste del av det budskap HERREN hadde gitt, vil være feil; tenk bare på hvordan en vanlig ambassadør ville ha blitt behandlet dersom han endret det budskap han hadde fått i oppgave å overlevere fra sin nasjons overhode-han ville ha mistet jobben sin umiddelbart! Ikke bare dét-nasjonen risikerer jo å komme i seriøse vansker dersom den andre nasjonen ikke får det rette budskapet! Og slik er det med den oppgaven ´tjeneren´ har påtatt seg; de blir med sikkerhet forkastet i dét øyeblikk de legger noe til, eller trekker noe fra budskapet til HERREN Jesus Kristus. Listen over ting som viser at organisasjonen Jehovas Vitner har gjort dette, blir lenger og lenger. Finner du dette vanskelig å tro burde du koste på deg noen dager med å lese disse sidene; selv om en mengde av uttalelsene går igjen og igjen (som er en del av VT´s strategi) viser dette med all ønskelig tydelighet hva du har å forholde deg til.

http://www.freeminds.org/doctrine/prophecy/spiritual-food-at-the-proper-time-part-1.html og sidene fremover, som du finner link til nederst på sidene. Disse sidene viser hva Selskapet Vakttårnet har sagt og ment om diverse emner, særlig om årstall og disses tillagte betydning, samt hvordan man har brukt disse som et middel til å fremprovosere økt handlingsgrad hos vitnene.Teknikken er den samme nå som fra 1874..

Siden denne tjeneren består av kristne enkeltpersoner, kan man bedre forstå hvordan det neste verset skal forstås:

48 But if that evil servant should say in his heart, 'My lord is delaying his coming,'

Som enkeltpersoner kan vi lett miste motet og begynne å tvile; særlig når vi har latt oss selv ¨forføre¨ av en bestemt overbevisning i vårt hjerte, og der har satt et tidspunkt da det ville være passende for vår Herre å komme, men han uteble. Det merkelige er imidlertid at ´Den tro og kloke tjener´ i det hele tatt beskjeftiger seg med utregninger av ´tiden´; for i Lukas 21: 8 sies dette: ¨ Han svarte:«Pass på at dere ikke blir ført vill! For mange skal komme i mitt navn og si: 'Det er jeg! Tiden er kommet!' Men følg dem ikke.¨

Når de likevel er så opptatte av dagen og timen, er ikke dette et bevis for at de ikke skal følges? - burde da ikke den som søker den sanne KRISTNE lære, den som Kristus gav uttrykk for og viste oss ved sitt liv og sine holdninger, vise respekt for de ordene Han uttalte ovenfor?

At man ikke finner den ´rette tid´ vil selvfølgelig medføre en hel del frustrasjon; særlig når dette virkelig trekker ut og strekker seg over 100 år!

Dette vil kunne forårsake skuffelse og bitterhet, og resultere i det som det neste verset beskriver:

49 and should begin to beat his fellow servants, while he eats and drinks with drunkards;

Dette beskriver en tjener som har mistet sin tro; han har også mistet evnen til å fø sine medtjenere, ettersom han har gitt alt han hadde å gi, uten å rasjonere på midlene (jvnf med Mat 25: 1-13); han går tom for tidlig, og i ergrelsen over dette lar han det gå ut over sine medtjenere.

Disse utsettes for slag; de får ikke lenger god åndelig føde, men begynner å anklages for dovenskap, gis dårlig samvittighet, samtidig som de fortelles at de er sikret tilintetgjørelse dersom de ikke holder seg til denne tjeneren.

50 the master of that servant will arrive on a day when he is not expecting him and at an hour of which he has not been informed;

Denne tidligere trofaste tjener har nå mistet sin herres gunst, og når dagen endelig kommer, er han sløvet av ¨drukkenskap¨, så han ser ikke hva som skjer. Og siden han ikke lenger står i et godkjent forhold til sin Herre, vil heller ikke Herren åpenbare ankomst-tiden for ham.

51 he will treat him with the utmost severity and assign him a place among the hypocrites: there will be the weeping and the gnashing of teeth.

Herren er rasende på denne tjener; han tildeler ham en plass sammen med hyklere; fra å ha vært Herrens tjener har denne nå blitt så fordervet at han ikke lenger er verdig sin begunstigede plass. Han har nå blitt lik synagogeforstanderen som irettesatte Jesus fordi han helbredet en kvinne på sabatten (Lukas 13:14-18); Han bruker Guds ord, men i refsende form. Han unnlater å se på hva som var meningen og virkningen av den handlingen han fordømmer. Han har blitt selvrettferdig. Og dermed en hykler.

Dersom den første delen av denne illustrasjonen skal ses på som profetisk(så lenge tjeneren er trofast..), må man også se på den siste delen som en profeti, hvilket innebærer at vi bør forvente oss at dette både skjer og vil komme til å skje.)

Lukas 16: 1-8

Dersom man skal bruke Mat 24: 45-51 som en illustrasjon der Jesus er den ansvarlige Herre, er det også naturlig å se på Lukas´ illustrasjon med samme utgangspunkt.

16:1 He said also to His disciples: 'There was a rich man who had a steward, about whom a report was brought to him, that he was wasting his property.

På hvilken måte kunne denne tjeneren kaste bort verdien av sin herres eiendeler? Hvis den rike mannen er Jesus, må man finne ut av hvilke ting han eier først. Joh 17: 6-8 viser at Jesus eier mennesker av god vilje; det viser også at det Han gav dém, var Guds ord, og vi vet fra Rom 5: 18 at Han har frikjøpt alle mennesker fra virkningen av Adams synd ved sitt offer.

På hvilken måte kan tjeneren ¨kaste bort¨ dette? Dersom han ikke er ærlig og forteller om den faktiske verdien av Jesu offer, vil menneskene som lytter til ham miste interessen og vike av fra den veien som fører til liv. Siden det er menneskenes hjertetilstand som er avgjørende for hvordan Jesus skal se på vedkommende, vil en mengde menneskeliv kunne gå tapt pga den løgnaktige fremstilling tjeneren gir av Jesu offer.

2 He called him and said, ''What is this I hear about you? Render an account of your stewardship, for I cannot let you hold it any longer.'

Det er alvorlig når Den rike mannen kommer og forlanger en rapport fra tjeneren; han burde vite at dette ville komme til å skje, og tatt seg i vare så han alltid var trofast. Men likevel hadde ikke tjeneren vært tro..og vi ser hvordan han argumenterer for seg selv i det neste verset:

3 'Then the steward said within himself, ''What am I to do? For my master is taking away the stewardship from me. I am not strong enough for field labour: to beg, I should be ashamed.

Nok en gang ser vi at alt det denne tjeneren er opptatt av, er å sikre sin egen posisjon. Ikke bare har han kastet bort deler av sin herres eiendom, men han kaster ikke én tanke på dette; bare på egen sikkerhet. Hva er han villig til å gjøre?

4 I see what to do, in order that when I am discharged from the stewardship they may give me a home in their own houses.'

Han legger en snedig plan! For han forstår at når han mister sin plass hos den rike mannen må han finne bolig annet sted..

5 'So he called all his master's debtors, one by one, and asked the first, 'How much are you in debt to my master?' 6 ''A hundred firkins of oil,' he replied. ''Here is your account,' said the steward: 'sit down quickly and change it into fifty firkins.' 7 'To a second he said, ''And how much do you owe?' ''A hundred quarters of wheat,' was the answer. ''Here is your account,' said he: 'change it into eighty quarters.'

Som det kommer frem av disse versene, reduserer han ganske enkelt den gjeld hans herres skyldnere har til sin Herre! Derved sikrer han seg i allefall skyldnernes gunst; men hva innebærer dette i forhold til eiendommen til den rike mannen? Under forutsetting av at dette sikter til Jesus og ikke til noe annet, er det logisk å forstå det slik at tjeneren forsøker å senke den følelsen vi alle burde ha av å skylde Jesus vårt liv; hvordan kan man få denne følelsen? Hvis vi blir for opptatte av å utføre ¨gjerninger¨. Rom 11: 6, Gal 2: 16, Efe 2: 8,9

Dersom vi blir så opptatte av å gjøre gjerninger, blir vår frelse ikke lenger en ufortjent gave fra Jehova via Jesus; den har blitt til en skyld som Gud har til oss, og ikke omvendt.

Når et religiøst samfunn stadig oppfordrer til økte gjerninger, føler følgelig deres tilhengere ikke lenger den tillit de skulle overfor Jesu offer: deres gjeldsfølelse er redusert overfor ¨den rike mannen¨.

8 'And the master praised the dishonest steward for his shrewdness; for, in relation to their own contemporaries, the men of this age are shrewder than the sons of Light.

Det merkelige i denne illustrasjonen er den reaksjonen den rike mannen har overfor tjeneren.. Han roser ham for hans smarthet. Détte er vanskelig å forstå, for mer enn noen gang har jo tjeneren bevist at han bare var interessert i sin egen sikkerhet og slett ikke bryr seg om sin herres eiendom! Men det antydes en forklaring i de siste ordene: I forhold til sine samtidige viser tjeneren visdom med tanke på fremtidige forhold ( Darby's English Translation: For the sons of this world are, for their own generation, more prudent than the sons of light). (prudent: vise oppmerksomhet og omtanke for fremtidige hendelser)

Han bevarer sin egen rolle og sikrer at herrens skyldnere holder seg der de ér.

Han er og blir imidlertid uærlig, men kan brukes. I hans samtid finnes det ikke ærligere tjenere. Det er ikke det ideelle, men den rike mannen må bruke det beste han kan finne.

Man må umiddelbart tenke på Moses, som til tross for lang og trofast tjeneste, ikke fikk komme inn i det lovte land, fordi han hadde påtatt seg selv æren for miraklet med vannet som sprang ut fra klippen.

Nå hevder jo Selskapet VT at ´den tro og kloke tjener´er de til enhver tid gjenlevende av den salvede rest her på jorden; dette skal jeg ikke prøve å bortforklare eller motsi; Hverken jeg eller de har annet å forholde seg til enn eget skjønn, så deres forklaring kan være like rett som enhver annens. Men- hvor reell er denne ´gruppes´ betydning i det virkelige liv, har de noe som helst å skulle ha sagt? Fakta er at det har de ikke; det er kun de som sitter i ´det styrende råd´ hos Jehovas vitner- som riktignok også hevder å være en del av ´resten´ som leder hele organisasjonen; tallet på disse varierer noe, og er visst for tiden 8. Hvordan treffer de sine avgjørelser? Ved stemmavgiving. Men de har en bestemt regel; ingen endring uten 2/3 flertall. Hvis det følgelig hadde vært 9 måtte 6 av dem ha stemt likt. Men de er 8. Så et vanlig flertall vil ikke endre noe. Følgene er at organisasjonelle avgjørelser kan trekke ut i det uendelige, noe eksemplet med siviltjeneste i stedet for millitær-tjeneste viser. Mens man i ´det styrende råd´ vaklet fra det ene til det andre, men aldrig til enighet i dette spørsmålet, ble tusener fengslet, mistet jobber, familier splittet; alt mens man satt i trygghet i ´rådet´ og veide frem og tilbake - vel og merke i et spørsmål som det ikke finnes noen BIBELSK grunn for å uthale; dette er et typisk spørsmål hvor hver især må ta en avgjørelse. Denne holdningen kom man da også til i 1996; men da hadde altså titusener av brødre blitt fengslet uten hverken BIBELSK eller av egne samvittighetsmessige grunner. Likevel kaller man det åndelig mat i rette tid hver gang ´rådet´ endrer oppfattning..

Et spørsmål som også kan og virkelig bør stilles ved berettigelsen av ´rådets´ eksistens. Selskapet - dvs ´rådet´s - eneste Bibelske grunnlag for å ha et slikt ´råd´ henter de fra Apgj 15: 2 og enkelte utvalgte skriftsteder i dette kapittel. Hvis du selv tar opp din egen Bibel og leser HELE kapittlet vil du undres. For hverken ordene et ´styrende råd´ eller et slikt råds sammensetting (slik vi ser det innenfor JV-org.) finner man beskrevet der. Det er riktig at man samlet seg for å finne ut hva man skulle gjøre i forbinnelse med den lære noen FRA JUDEA hadde forsøkt å innføre blant de nye hedninge-kristne menighetene, som i tilfellet med Antiokia; men dette var ikke et spørsmål som oppstod der- det kom folk fra Judea (15: 1)(og Jerusalem var hovedstaten i Judea) og forsøkte å innføre en feil lære. Som en respons på dette måtte følgelig Paulus og Barnabas reise opp til den forsamling denne påstanden kom fra, for å rettlede dem i den Kristne lære. Vranglæren kom FRA Jerusalem; den måtte imøtegås der. Hvem kom så sammen i Jerusalem? Apostlene, de eldste OG HELE FORSAMLINGEN/MENIGHETEN. Det dreide seg om voksne og barn; alle som var kristne der. Ikke bare 18-20 stykker slik det fremstilles i Vakttårnets illustrasjoner. Hele menigheten var forsamlet, alle kunne si det de mente, og sammen kom de frem til en besluttning. Denne besluttningen tok så Paulus og Barnabas med seg tilbake til menigheten i Antiokia-og alle andre steder der man var i tvil om dette spørsmålet. Så det eneste beviset man henviser til, er ikke noe bevis på dét de sier det skal være. Tvert om.

Skulle man likevel velge å lukke øynene for dette fakta, følger neste spørsmål av seg selv: Da Jerusalem falt for Romerne i år 70 e.kr, hvor ble det da av dette påståtte ´styrende råd´? Skulle ikke Jesus være med de Kristne helt inntil enden? Så dersom det første århundres styrende råd ble oppløst og forsvant i år 70, hvem utøvde denne posisjon i de neste århundrer, eller årtusen? Vel, historien taler sitt tydelige språk. Det forsvant - eller rettere: siden det aldrig hadde eksistert kunne det heller ikke forsvinne. Dermed trenger man altså ikke å forklare hvor det ble av - men heller prøve å forklare hvorfor det oppstod noe slikt innen den Kristne forsamling etter som tiden gikk. For dét gjorde det. Gradvis. Men dét var et FRAFALL fra den sanne KRISTNE lære. Fra å utelukkende stole på Kristi makt til å styre sine, ble man forblindet til å tro at man måtte ha en menneskelig autoritet som skulle lede de kristne. Man fikk altså en jordisk ambassadør- med egendefinert rett til å utøve åndelig autoritet over sine kristne medbrødre, og denne var i full virksomhet i år 325 under krikemøtet i Nicaea.

Dette har ingenting med Kristus å gjøre. Han er HERREN. Han er FRELSEREN. Han er den kristnes KONGE. Jeg anerkjenner ingen annen. Burde du?

Mat 24:13

¨but those who stand firm to the End shall be saved¨.

Hva slags tjener vil du vise deg å være?

Som en kristen har både du og jeg det samme ansvar som de første kristne; å opplyse andre om det håp de kan ha som en følge av Jesu offer. Vil du gjengi dette håpet slik Jesus og hans etterkommere, feks. Paulus gjorde det? Eller vil du begynne å redusere betydningen av det?

Du velger selv.

Men det faktum at Jesus skulle være med de kristne helt fra år 33 til enden, innebærer at det må ha levd mange av disse; den kristne menighet var i meget kraftig ekspansjon allerede før det første århundre var over og så utbredt på keiser Konstantins tid, født mellom 274-288, at når han ble keiser i 306, var han allerede kristen, og skal ha sett korsets tegn på himmelen. Han sørget for at den kristne tro kunne praktiseres i hele sitt rike og innførte derved kristendom som statsreligion. Den kristne del av befolkningen i den østre del av riket hans var på hele 50%.

Og han står også ansvarlig for å ha gitt ordre om at alle de kjente skrifter, av teologisk art, skulle gjennomgås og samles, og siden kirkemøtet i Nicaea i år 325, har man hatt en kristen boksamling som man altså kaller BIBEL.

Denne sammensatte bokens historie begynte altså i år 325 e.kr, men grunntekstene er langt eldre; men dét er en annen fordypelse.

Grunnen til at jeg nevner dette, er at det finnes sikre historiske bevis på at det fra Jesu tid og fremover har vært en sterk kristen bevegelse, og blant disse har det hele tiden vært enkeltpersoner som har skilt seg ut i kampen for å bekjentgjøre den kristne tro. Èn av dem var Martin Luther, som på 1500 tallet forårsaket en revolusjon innen den kristne tro da han bla. sørget for at bibelen ble tilgjengelig på vanlig dagligtale, tysk, og ikke bare slik den intill da hadde vært, på latinsk. Dette gjorde han, til tross for at det brakte ham i livsfare fra den Katolske kirkes overhode, Paven.

Alle disse trofaste menn og kvinner utgjør en betraktelig skare (Heb 12:1..), og det er blant alle disse Jesus Kristus finner sin ´tro og kloke tjener´. Åpenbaringen omtaler også et begrenset antall, 144000, og som ikke har gjort seg urene ved å anta falske lærer. (7:4, og 14:1,4, 5). Denne gruppen omtales som ¨de førstefødte¨, fordi de har fått et spesielt oppdrag av Gud, og en spesiell innbydelse; de skal være Konger og Prester i Guds Himmelske Rike. Jvnf Heb 12: 22,23.

I Heb 3: 1 fortelles det at trofaste kristne har et himmelsk håp; i kap 11 beskrives endel som også har fått del i dette håpet: Abraham, Isak, Esau, Sara osv. (ang. deres håp, se vers 16), til tross for at disse ikke var kristne. De levde jo lenge før Kristus stod frem.

Hvem i vår tid kvalifiserer seg så til å være blant dem Jehova kan velge ut?

La Ham avgjøre dét. Vi mennesker kan synes så mye og mangt; men det er bare Gud som vét.

Vi kan i allefall ikke velge oss selv til denne oppgave. Alt vi kan gjøre, er å vise vår tro på Jehova og Jesu offer, og etter beste evne etterleve den kristne tro, der én av de viktigste tingene er å ikke begynne å sette mennesker- og deres tankebygninger, høyere enn Gud og Jesus.

Alle kan vise seg å være trofaste og kloke, uansett hvor de kommer fra, og hvem de er, men det er bare Jehova og Jesus som vet hvem som er, og vil bli, utvalgt til å utgjøre gruppen på 144000. Det er denne samlede gruppen som skal settes over ´hele hans eiendom/alt han eier. Alle vi andre får vår del i lønnen når den tid kommer!

Å sette sin lit til Jehova og det middel Han har sørget for hva vår frelse angår, Jesu offer, vil medføre at vi føler fred i sinnet og glede i hjertet, idét vi forstår at vår frelse allerede er sikret; alt vi trenger å gjøre er å forbli trofaste og gjøre så godt vi klarer. Våre synder er allerede utradert av Jesu offer; så lenge vi viser tro på dette kan intet frata oss den lønn vi alle håper på!

Rom 8: 38, 39

Antonio