Å være en KRISTEN.

Å være en kristen har ingenting med tilhørlighet til ett bestemt religiøst samfunn å gjøre; det er et uttrykk som beskriver ens overbevisning eller tro på Jesus Kristus som frelser for menneskeheten.

Å være medlem i et religiøst samfunn har en rekke sider som strider mot den kristne ide; ingen steder møter den kristne grunntanke større hindre enn i en organisert form for dyrkelse. Hvorfor? Hva er hindringene?

Jesus la ned grunnstenen som hans etterfølgere skulle bygge sitt ´åndelige´ liv på, hva bestod denne grunnsteinen av? Og hva er rammeværket i det åndelige byggverk hans etterfølgere skulle komme til å oppføre?

Han gav sitt liv for å frikjøpe alle mennesker fra virkningen av Adams synd; alt forderv i verden kommer fra denne enes feilsteg helt i begynnelsen av menneskenes historie, og kan derfor sies å ha vært skjebnebestemmende for alle Adams etterfølgere. Denne defekten fjernet Jesus idet han utåndet på pælen/korset; han gjorde det med èn enkelt handling mulig for menneskene igjen å oppnå noe de hadde mistet tusener av år tidligere: et godkjent forhold til Jehova, universets skaper og grunnpilar. Fra det øyeblikk Jesus utåndet, fjernet han betydningen av Adams feilsteg. Menneskene var frikjøpt fra virkningen av synden: dødens svepe var utradert. (det var denne straffen Adam fikk: på den dag du spiser av dette tre, skal du visselig dø)

Så, ca 4000 år etter Adams synd, var virkningen av hans synd fjernet. Hva betyr dette for menneskeheten? Er vi fortsatt underlagt virkningene av den Adamittiske synd? Det kan vi ikke være; Jesus fjernet denne ved sin død. Dessuten sier Jesus ved flere anledninger at : den som har/viser tro på meg, skal aldri (i evighet, sier ett vers) dø. Og at `hver den som tar til seg kunnskap om Gud og om ham han utsendte, skal ha evig liv.

Sett ut fra denne vinkel, har alle med kristen tro allerede gått over fra det å være døde i Guds øyne, til å være godkjente; dvs rettferdige i Hans øyne.

Hva fører medlemsskap i religiøse organisasjoner til i forhold til dette?

Medlemmer i en organisasjon må underlegge seg organisasjonens regler. Dersom de ikke gjør dette ansees de ikke for ´verdige´ til å være medlemmer og blir enten bare sett ned på av de andre medlemmene, eller, i værste tilfelle, utstøtt. Glemt er betydningen av Kristi offer, til fordel for organisasjonens meninger.

Medlemmer i etthvert religiøst samfunn blir opplært til å se ned på alle andre samfunns medlemmer, idet man betrakter alle andre som ´falske kristne´, og som mennesker Jesus ikke kan godta. Dette sier mer om dem enn om dem de fordømmer. Jesus døde for alle; ikke bare for en bestemt del av menneskene. Å bedømme andre som uverdige til å motta verdien av Jesu offer, er en meget alvorlig sak. Å dømme andre er det samme som å fordømme seg selv.

Siden denne holdningen beviselig florerer i meget høy grad i alle såkalte kristne organisasjoner, viser dette at medlemskap i disse utgjør et vesentlig hinder for den sanne kristne tro og lære.

Medlemmer må underlegge seg den lære organisasjonen har, ellers blir de utestengt fra fellesskapet; derved blir man et offer for menneskelige tanker og meningssystemer, og tvinges til å godta disse i stedenfor den lære man til enhver tid har tilegnet seg selv fra Jesu egne ord. Den organiserte oppfatning får derved større betydning enn den oppfatning vi selv ville ha hatt, og som er den oppfatningen vi bedømmes ut fra i forholdet til Gud. Svært ofte fører dette til at medlemmet får dårlig samvittighet fordi han vurderer tingene anderledes enn organisasjonen, men ettersom han ikke har sterk nok tro og overbevisning i seg selv, handler han i henhold til organisasjonens vedtekter; men derved handler han som en hykler, mot sin egen forståelse/samvittighet.

Å underlegge seg en religiøs organisasjon betyr å bli dennes slave: men den kristne skulle ikke bli slave under noen! Han skullle være fri fra slaveri under andre; kun Jesus skulle være hans herre og frelser. Bibelen sier: den som underlegger seg andre blir dennes slave. Medlemskap i et religiøst samfunn utgjør derved slaveri under dette, og er i strid med den kriste grunnlære.

Det er interessant å merke seg følgende: Dersom man velger å underlegge seg de regler som gjelder innefor et samfunn, vil Gud bedømme vedkommende etter hva han har gjort i forhold til disse reglene. - Vil du at Gud skal dømme deg etter menneskelagde regler, eller etter sine egne?

Organisert kristendom utgjør en like stor trussel mot ens åndelige frihet som organisert kriminalitet utgjør et fare for ens fysiske trygghet.

Ovenfornevnte viser hvor alvorlig det er å overlate sin tro i andres hender.

Den kristne grunntanke og sanne mening er at hvert enkelt menneske står i et personlig forhold til sin skaper; en religiøs organisasjon fratar vedkommede dette forhold idet han setter denne organisasjonen inn mellom seg og Gud. Det hjelper ikke om den religiøse organisasjonen hevder at de ér guds folk!

En illustrasjon som viser det betenkelige i dette: Dersom du begynner å nærme deg Gud, er dette å ligne med en som oppsøker en optikker og kjøper seg briller for å se klart. Umiddelbart etter kjøpet, mens han har perfekt syn, kommer det noen å setter ´synskorrigerende´ linser på glassene (han melder seg inn i en religiøs organisasjon), det han først så veldig klart, blir med ett diffust, kanskje uklart, kanskje ser han flere ting enn før, såkalt dobbeltsyn. Det første klare synet er borte, men til gjengjeld har han fått flere interessante ´bilder´ å forholde seg til, og ettersom de fleste andre der også har det slik, får han ´venner´, så han synes at det kanskje ikke er så ille å ha det slik. Men den første klare synsopplevelsen ligger å ulmer bak i hodet, han kan ikke helt glemme denne deilige følelsen av å kunne se klart! Men - har han nå motivasjon/krefter til å fjerne linsene som sitter på brilleglassene? DA mister han fellesskapet, og alle de ´trygge´(den form for trygghet det ligger i en vane) bildene han nå har..Dessuten er det ikke mange som liker en som sier tingene slik de er; fordi de ikke selv ser på tingene slik de er..

Det personlige forholdet mennesket en gang hadde til Gud er borte, og den religiøse organisasjons-form er delskyldig i dette; det hele tjener Satans hensikt. Han ønsker ikke at vi skal se lyset som stråler klart fram fra Jesu offer! Nei, han setter masser av linser på folks øyne i et meget vellykket forsøk på å forblinde oss. Medlemskap i religiøse organisasjoner er helt klart ett av de mektigste virkemidlene han har.

**********

Hva er da det virkelige forhold vi skulle ha til Gud og Jesus? Hva er en ´sann kristen´?

Vårt forhold til vår skaper og livgiver er personlig; vi er frikjøpt fra den Admittiske synd og ligger ikke lenger under for virkningene av denne, følgelig kan vi stå i ett perfekt forhold til vår skaper hele livet. Det er kun èn ting som kan utgjøre en hindring i vårt forhold til Ham: hva vi gjør i forhold til vår samvittighet. Vi må aldri handle på tvers av denne, og aldri overlate til andre hva vi skal anse som rett og galt; dette er vårt eget ansvar,og vi må alltid handle i overensstemmelse med det vi føler er rett i vårt hjerte.

Dersom vi likevel skulle handle mot vår samvittighet, har vi dekning for dette i Jesu offer - det krever i midlertid at vi føler/forstår at vi har handlet feil først. Da vil vi be om tilgivelse for det, og bestrebe oss på ikke å gjenta handlingen. Vårt gode forhold til Gud er derved opprettholdt, og vi behøver ikke frykte for noe.

Å være en sann kristen betyr å holde seg borte fra den påvirkning andre kan ha på ens oppfatninger, fordi disse kan påvirke ens handlinger i forhold til ens samvittighet i en feil rettning; det er alltid din egen samvittighet som skal styre ditt liv. Når Jesus ble utsatt for fristende tilbud fra Satan, nølte han ikke med å si: vik fra meg! For herren din Gud skal du tjene!

Kun på denne måten vil du være helhjertet i alt du foretar deg.

Å være en sann kristen betyr at man retter seg etter de normer for livsførsel som Jesus viste oss ved sitt liv. Han var kjærlig overfor syndere, rettferdig i sin harme overfor religiøs hykleri, hjalp og støttet mennesker i nød, mettet sultne, gav åndelig veiledning da det var behov for dette, tilretteviste sine etterfølgere i en vennlig ånd, osv osv. Hans ord var en klippe. Aldrig ble han tatt i en løgn; han var sannferdig. Han uttalte aldri sin fordømmelse over vanlige folk, kun over de religiøst ansvarlige. Han holdt sammen med 2 grupper; sine medfølgere og synderne. Han var aldri for trøtt til å dekke andres behov, enten det var fysiske eller åndelige.

Ved å ta eksempel av hans liv kan vi nærme oss det sanne bilde av å være en kristi etterfølger.

Ut fra denne betraktning ser vi at tilhørlighet i et kristent religiøst samfunn er en trussel for ens personlige forhold til Jehova og hans sønn Jesus.

Antonio