Den tro og kloke tjener.

Weymouth New Testament er brukt som bibelreferanse, da denne gjengir grunnteksten på en meget lettfattelig måte i forhold til mange andre oversettelser. Alle bibelsitater er hentet fra denne internetadresse: http://www.greeknewtestament.com/index.htm

Redigering er markert med rød skrift.

Mat 24: 45

'Who therefore is the loyal and intelligent servant to whom his master has entrusted the control of his household to give them their rations at the appointed time?

Dette er et spørsmål, ikke en utvelgelse og heller ikke noe grunnlag for å lage seg en tittel. Videre er det ´the master´, Herren, som skal velge tjeneren; ikke omvent. Man tar ikke en nyansatt tjener og setter ham i en ansvarsfull stilling; en slik utnevnelse kommer etter at tjeneren har bevist sin trofasthet.

Maten skulle så deles ut i rasjoner, dvs i porsjoner, og til rett tid i henhold til den krise-situasjonen som ordene ¨rations¨ og ¨appointed time¨, henviser til.

46 Blessed is that servant whom his master when he comes shall find so doing!

Jesus sier i Mat 28: 19-20 at Han vil være med sine etterfølgere helt intill enden, og siden det ikke angis hverken start eller slutt på dette, må man følgelig anta at det gjaldt fra han sa dette. Dvs at det har vært slike ´tjenere´ her på jorden uavbrutt siden Hans tid, og at Han har vært med dem alle.

Å hevde at dette først skulle få sin oppfyllelse 1885 år etter Hans uttalelse, og på én bestemt person, eller gruppe, er å overse både Hans ord og det vitnesbyrd historien forteller om de kristnes kamp for å fremme Hans lære. Mengder av mennesker har lidt martyrdøden fordi de stolte på Ham; de har kjempet for å fremme budskapet, klargjøre det, og å gjøre det så tilgjengelig som mulig for allmennheten.

Jesus har derfor i over 1976 år kunnet finne slike trofaste tjenere i enhver kristen person som i oppriktighet har søkt å utføre den gjærning som Mat 28:19,20 oppfordrer til.

47 In solemn truth I tell you that he will give him the management of all his wealth.

Uansett hvem som ivaretar oppdraget, så har han ansvaret for at det han forteller til andre er fullt ut i samsvar med det hans Herre har åpenbart i Bibelen. Å endre selv den aller minste del av det budskap HERREN hadde gitt, vil være feil; tenk bare på hvordan en vanlig ambassadør ville ha blitt behandlet dersom han endret det budskap han hadde fått i oppgave å overlevere fra sin nasjons overhode-han ville ha mistet jobben sin umiddelbart! Ikke bare dét-nasjonen risikerer jo å komme i seriøse vansker dersom den andre nasjonen ikke får det rette budskapet! Og slik er det med den oppgaven ´tjeneren´ har påtatt seg; de blir med sikkerhet forkastet i dét øyeblikk de legger noe til, eller trekker noe fra budskapet til HERREN Jesus Kristus. Listen over ting som viser at organisasjonen Jehovas Vitner har gjort dette, blir lenger og lenger. Finner du dette vanskelig å tro burde du koste på deg noen dager med å lese disse sidene; selv om en mengde av uttalelsene går igjen og igjen (som er en del av VT´s strategi) viser dette med all ønskelig tydelighet hva du har å forholde deg til.

http://www.freeminds.org/doctrine/prophecy/spiritual-food-at-the-proper-time-part-1.html og sidene fremover, som du finner link til nederst på sidene. Disse sidene viser hva Selskapet Vakttårnet har sagt og ment om diverse emner, særlig om årstall og disses tillagte betydning, samt hvordan man har brukt disse som et middel til å fremprovosere økt handlingsgrad hos vitnene.Teknikken er den samme nå som fra 1874..

Siden denne tjeneren består av kristne enkeltpersoner, kan man bedre forstå hvordan det neste verset skal forstås:

48 But if that evil servant should say in his heart, 'My lord is delaying his coming,'

Som enkeltpersoner kan vi lett miste motet og begynne å tvile; særlig når vi har latt oss selv ¨forføre¨ av en bestemt overbevisning i vårt hjerte, og der har satt et tidspunkt da det ville være passende for vår Herre å komme, men han uteble. Det merkelige er imidlertid at ´Den tro og kloke tjener´ i det hele tatt beskjeftiger seg med utregninger av ´tiden´; for i Lukas 21: 8 sies dette: ¨ Han svarte:«Pass på at dere ikke blir ført vill! For mange skal komme i mitt navn og si: 'Det er jeg! Tiden er kommet!' Men følg dem ikke.¨

Når de likevel er så opptatte av dagen og timen, er ikke dette et bevis for at de ikke skal følges? - burde da ikke den som søker den sanne KRISTNE lære, den som Kristus gav uttrykk for og viste oss ved sitt liv og sine holdninger, vise respekt for de ordene Han uttalte ovenfor?

At man ikke finner den ´rette tid´ vil selvfølgelig medføre en hel del frustrasjon; særlig når dette virkelig trekker ut og strekker seg over 100 år!

Dette vil kunne forårsake skuffelse og bitterhet, og resultere i det som det neste verset beskriver:

49 and should begin to beat his fellow servants, while he eats and drinks with drunkards;

Dette beskriver en tjener som har mistet sin tro; han har også mistet evnen til å fø sine medtjenere, ettersom han har gitt alt han hadde å gi, uten å rasjonere på midlene (jvnf med Mat 25: 1-13); han går tom for tidlig, og i ergrelsen over dette lar han det gå ut over sine medtjenere.

Disse utsettes for slag; de får ikke lenger god åndelig føde, men begynner å anklages for dovenskap, gis dårlig samvittighet, samtidig som de fortelles at de er sikret tilintetgjørelse dersom de ikke holder seg til denne tjeneren.

50 the master of that servant will arrive on a day when he is not expecting him and at an hour of which he has not been informed;

Denne tidligere trofaste tjener har nå mistet sin herres gunst, og når dagen endelig kommer, er han sløvet av ¨drukkenskap¨, så han ser ikke hva som skjer. Og siden han ikke lenger står i et godkjent forhold til sin Herre, vil heller ikke Herren åpenbare ankomst-tiden for ham.

51 he will treat him with the utmost severity and assign him a place among the hypocrites: there will be the weeping and the gnashing of teeth.

Herren er rasende på denne tjener; han tildeler ham en plass sammen med hyklere; fra å ha vært Herrens tjener har denne nå blitt så fordervet at han ikke lenger er verdig sin begunstigede plass. Han har nå blitt lik synagogeforstanderen som irettesatte Jesus fordi han helbredet en kvinne på sabatten (Lukas 13:14-18); Han bruker Guds ord, men i refsende form. Han unnlater å se på hva som var meningen og virkningen av den handlingen han fordømmer. Han har blitt selvrettferdig. Og dermed en hykler.

Dersom den første delen av denne illustrasjonen skal ses på som profetisk(så lenge tjeneren er trofast..), må man også se på den siste delen som en profeti, hvilket innebærer at vi bør forvente oss at dette både skjer og vil komme til å skje.)

Lukas 16: 1-8

Dersom man skal bruke Mat 24: 45-51 som en illustrasjon der Jesus er den ansvarlige Herre, er det også naturlig å se på Lukas´ illustrasjon med samme utgangspunkt.

16:1 He said also to His disciples: 'There was a rich man who had a steward, about whom a report was brought to him, that he was wasting his property.

På hvilken måte kunne denne tjeneren kaste bort verdien av sin herres eiendeler? Hvis den rike mannen er Jesus, må man finne ut av hvilke ting han eier først. Joh 17: 6-8 viser at Jesus eier mennesker av god vilje; det viser også at det Han gav dém, var Guds ord, og vi vet fra Rom 5: 18 at Han har frikjøpt alle mennesker fra virkningen av Adams synd ved sitt offer.

På hvilken måte kan tjeneren ¨kaste bort¨ dette? Dersom han ikke er ærlig og forteller om den faktiske verdien av Jesu offer, vil menneskene som lytter til ham miste interessen og vike av fra den veien som fører til liv. Siden det er menneskenes hjertetilstand som er avgjørende for hvordan Jesus skal se på vedkommende, vil en mengde menneskeliv kunne gå tapt pga den løgnaktige fremstilling tjeneren gir av Jesu offer.

2 He called him and said, ''What is this I hear about you? Render an account of your stewardship, for I cannot let you hold it any longer.'

Det er alvorlig når Den rike mannen kommer og forlanger en rapport fra tjeneren; han burde vite at dette ville komme til å skje, og tatt seg i vare så han alltid var trofast. Men likevel hadde ikke tjeneren vært tro..og vi ser hvordan han argumenterer for seg selv i det neste verset:

3 'Then the steward said within himself, ''What am I to do? For my master is taking away the stewardship from me. I am not strong enough for field labour: to beg, I should be ashamed.

Nok en gang ser vi at alt det denne tjeneren er opptatt av, er å sikre sin egen posisjon. Ikke bare har han kastet bort deler av sin herres eiendom, men han kaster ikke én tanke på dette; bare på egen sikkerhet. Hva er han villig til å gjøre?

4 I see what to do, in order that when I am discharged from the stewardship they may give me a home in their own houses.'

Han legger en snedig plan! For han forstår at når han mister sin plass hos den rike mannen må han finne bolig annet sted..

5 'So he called all his master's debtors, one by one, and asked the first, 'How much are you in debt to my master?' 6 ''A hundred firkins of oil,' he replied. ''Here is your account,' said the steward: 'sit down quickly and change it into fifty firkins.' 7 'To a second he said, ''And how much do you owe?' ''A hundred quarters of wheat,' was the answer. ''Here is your account,' said he: 'change it into eighty quarters.'

Som det kommer frem av disse versene, reduserer han ganske enkelt den gjeld hans herres skyldnere har til sin Herre! Derved sikrer han seg i allefall skyldnernes gunst; men hva innebærer dette i forhold til eiendommen til den rike mannen? Under forutsetting av at dette sikter til Jesus og ikke til noe annet, er det logisk å forstå det slik at tjeneren forsøker å senke den følelsen vi alle burde ha av å skylde Jesus vårt liv; hvordan kan man få denne følelsen? Hvis vi blir for opptatte av å utføre ¨gjerninger¨. Rom 11: 6, Gal 2: 16, Efe 2: 8,9

Dersom vi blir så opptatte av å gjøre gjerninger, blir vår frelse ikke lenger en ufortjent gave fra Jehova via Jesus; den har blitt til en skyld som Gud har til oss, og ikke omvendt.

Når et religiøst samfunn stadig oppfordrer til økte gjerninger, føler følgelig deres tilhengere ikke lenger den tillit de skulle overfor Jesu offer: deres gjeldsfølelse er redusert overfor ¨den rike mannen¨.

8 'And the master praised the dishonest steward for his shrewdness; for, in relation to their own contemporaries, the men of this age are shrewder than the sons of Light.

Det merkelige i denne illustrasjonen er den reaksjonen den rike mannen har overfor tjeneren.. Han roser ham for hans smarthet. Détte er vanskelig å forstå, for mer enn noen gang har jo tjeneren bevist at han bare var interessert i sin egen sikkerhet og slett ikke bryr seg om sin herres eiendom! Men det antydes en forklaring i de siste ordene: I forhold til sine samtidige viser tjeneren visdom med tanke på fremtidige forhold ( Darby's English Translation: For the sons of this world are, for their own generation, more prudent than the sons of light). (prudent: vise oppmerksomhet og omtanke for fremtidige hendelser)

Han bevarer sin egen rolle og sikrer at herrens skyldnere holder seg der de ér.

Han er og blir imidlertid uærlig, men kan brukes. I hans samtid finnes det ikke ærligere tjenere. Det er ikke det ideelle, men den rike mannen må bruke det beste han kan finne.

Man må umiddelbart tenke på Moses, som til tross for lang og trofast tjeneste, ikke fikk komme inn i det lovte land, fordi han hadde påtatt seg selv æren for miraklet med vannet som sprang ut fra klippen.

Nå hevder jo Selskapet VT at ´den tro og kloke tjener´er de til enhver tid gjenlevende av den salvede rest her på jorden; dette skal jeg ikke prøve å bortforklare eller motsi; Hverken jeg eller de har annet å forholde seg til enn eget skjønn, så deres forklaring kan være like rett som enhver annens. Men- hvor reell er denne ´gruppes´ betydning i det virkelige liv, har de noe som helst å skulle ha sagt? Fakta er at det har de ikke; det er kun de som sitter i ´det styrende råd´ hos Jehovas vitner- som riktignok også hevder å være en del av ´resten´ som leder hele organisasjonen; tallet på disse varierer noe, og er visst for tiden 8. Hvordan treffer de sine avgjørelser? Ved stemmavgiving. Men de har en bestemt regel; ingen endring uten 2/3 flertall. Hvis det følgelig hadde vært 9 måtte 6 av dem ha stemt likt. Men de er 8. Så et vanlig flertall vil ikke endre noe. Følgene er at organisasjonelle avgjørelser kan trekke ut i det uendelige, noe eksemplet med siviltjeneste i stedet for millitær-tjeneste viser. Mens man i ´det styrende råd´ vaklet fra det ene til det andre, men aldrig til enighet i dette spørsmålet, ble tusener fengslet, mistet jobber, familier splittet; alt mens man satt i trygghet i ´rådet´ og veide frem og tilbake - vel og merke i et spørsmål som det ikke finnes noen BIBELSK grunn for å uthale; dette er et typisk spørsmål hvor hver især må ta en avgjørelse. Denne holdningen kom man da også til i 1996; men da hadde altså titusener av brødre blitt fengslet uten hverken BIBELSK eller av egne samvittighetsmessige grunner. Likevel kaller man det åndelig mat i rette tid hver gang ´rådet´ endrer oppfattning..

Et spørsmål som også kan og virkelig bør stilles ved berettigelsen av ´rådets´ eksistens. Selskapet - dvs ´rådet´s - eneste Bibelske grunnlag for å ha et slikt ´råd´ henter de fra Apgj 15: 2 og enkelte utvalgte skriftsteder i dette kapittel. Hvis du selv tar opp din egen Bibel og leser HELE kapittlet vil du undres. For hverken ordene et ´styrende råd´ eller et slikt råds sammensetting (slik vi ser det innenfor JV-org.) finner man beskrevet der. Det er riktig at man samlet seg for å finne ut hva man skulle gjøre i forbinnelse med den lære noen FRA JUDEA hadde forsøkt å innføre blant de nye hedninge-kristne menighetene, som i tilfellet med Antiokia; men dette var ikke et spørsmål som oppstod der- det kom folk fra Judea (15: 1)(og Jerusalem var hovedstaten i Judea) og forsøkte å innføre en feil lære. Som en respons på dette måtte følgelig Paulus og Barnabas reise opp til den forsamling denne påstanden kom fra, for å rettlede dem i den Kristne lære. Vranglæren kom FRA Jerusalem; den måtte imøtegås der. Hvem kom så sammen i Jerusalem? Apostlene, de eldste OG HELE FORSAMLINGEN/MENIGHETEN. Det dreide seg om voksne og barn; alle som var kristne der. Ikke bare 18-20 stykker slik det fremstilles i Vakttårnets illustrasjoner. Hele menigheten var forsamlet, alle kunne si det de mente, og sammen kom de frem til en besluttning. Denne besluttningen tok så Paulus og Barnabas med seg tilbake til menigheten i Antiokia-og alle andre steder der man var i tvil om dette spørsmålet. Så det eneste beviset man henviser til, er ikke noe bevis på dét de sier det skal være. Tvert om.

Skulle man likevel velge å lukke øynene for dette fakta, følger neste spørsmål av seg selv: Da Jerusalem falt for Romerne i år 70 e.kr, hvor ble det da av dette påståtte ´styrende råd´? Skulle ikke Jesus være med de Kristne helt inntil enden? Så dersom det første århundres styrende råd ble oppløst og forsvant i år 70, hvem utøvde denne posisjon i de neste århundrer, eller årtusen? Vel, historien taler sitt tydelige språk. Det forsvant - eller rettere: siden det aldrig hadde eksistert kunne det heller ikke forsvinne. Dermed trenger man altså ikke å forklare hvor det ble av - men heller prøve å forklare hvorfor det oppstod noe slikt innen den Kristne forsamling etter som tiden gikk. For dét gjorde det. Gradvis. Men dét var et FRAFALL fra den sanne KRISTNE lære. Fra å utelukkende stole på Kristi makt til å styre sine, ble man forblindet til å tro at man måtte ha en menneskelig autoritet som skulle lede de kristne. Man fikk altså en jordisk ambassadør- med egendefinert rett til å utøve åndelig autoritet over sine kristne medbrødre, og denne var i full virksomhet i år 325 under krikemøtet i Nicaea.

Dette har ingenting med Kristus å gjøre. Han er HERREN. Han er FRELSEREN. Han er den kristnes KONGE. Jeg anerkjenner ingen annen. Burde du?

Mat 24:13

¨but those who stand firm to the End shall be saved¨.

Hva slags tjener vil du vise deg å være?

Som en kristen har både du og jeg det samme ansvar som de første kristne; å opplyse andre om det håp de kan ha som en følge av Jesu offer. Vil du gjengi dette håpet slik Jesus og hans etterkommere, feks. Paulus gjorde det? Eller vil du begynne å redusere betydningen av det?

Du velger selv.

Men det faktum at Jesus skulle være med de kristne helt fra år 33 til enden, innebærer at det må ha levd mange av disse; den kristne menighet var i meget kraftig ekspansjon allerede før det første århundre var over og så utbredt på keiser Konstantins tid, født mellom 274-288, at når han ble keiser i 306, var han allerede kristen, og skal ha sett korsets tegn på himmelen. Han sørget for at den kristne tro kunne praktiseres i hele sitt rike og innførte derved kristendom som statsreligion. Den kristne del av befolkningen i den østre del av riket hans var på hele 50%.

Og han står også ansvarlig for å ha gitt ordre om at alle de kjente skrifter, av teologisk art, skulle gjennomgås og samles, og siden kirkemøtet i Nicaea i år 325, har man hatt en kristen boksamling som man altså kaller BIBEL.

Denne sammensatte bokens historie begynte altså i år 325 e.kr, men grunntekstene er langt eldre; men dét er en annen fordypelse.

Grunnen til at jeg nevner dette, er at det finnes sikre historiske bevis på at det fra Jesu tid og fremover har vært en sterk kristen bevegelse, og blant disse har det hele tiden vært enkeltpersoner som har skilt seg ut i kampen for å bekjentgjøre den kristne tro. Èn av dem var Martin Luther, som på 1500 tallet forårsaket en revolusjon innen den kristne tro da han bla. sørget for at bibelen ble tilgjengelig på vanlig dagligtale, tysk, og ikke bare slik den intill da hadde vært, på latinsk. Dette gjorde han, til tross for at det brakte ham i livsfare fra den Katolske kirkes overhode, Paven.

Alle disse trofaste menn og kvinner utgjør en betraktelig skare (Heb 12:1..), og det er blant alle disse Jesus Kristus finner sin ´tro og kloke tjener´. Åpenbaringen omtaler også et begrenset antall, 144000, og som ikke har gjort seg urene ved å anta falske lærer. (7:4, og 14:1,4, 5). Denne gruppen omtales som ¨de førstefødte¨, fordi de har fått et spesielt oppdrag av Gud, og en spesiell innbydelse; de skal være Konger og Prester i Guds Himmelske Rike. Jvnf Heb 12: 22,23.

I Heb 3: 1 fortelles det at trofaste kristne har et himmelsk håp; i kap 11 beskrives endel som også har fått del i dette håpet: Abraham, Isak, Esau, Sara osv. (ang. deres håp, se vers 16), til tross for at disse ikke var kristne. De levde jo lenge før Kristus stod frem.

Hvem i vår tid kvalifiserer seg så til å være blant dem Jehova kan velge ut?

La Ham avgjøre dét. Vi mennesker kan synes så mye og mangt; men det er bare Gud som vét.

Vi kan i allefall ikke velge oss selv til denne oppgave. Alt vi kan gjøre, er å vise vår tro på Jehova og Jesu offer, og etter beste evne etterleve den kristne tro, der én av de viktigste tingene er å ikke begynne å sette mennesker- og deres tankebygninger, høyere enn Gud og Jesus.

Alle kan vise seg å være trofaste og kloke, uansett hvor de kommer fra, og hvem de er, men det er bare Jehova og Jesus som vet hvem som er, og vil bli, utvalgt til å utgjøre gruppen på 144000. Det er denne samlede gruppen som skal settes over ´hele hans eiendom/alt han eier. Alle vi andre får vår del i lønnen når den tid kommer!

Å sette sin lit til Jehova og det middel Han har sørget for hva vår frelse angår, Jesu offer, vil medføre at vi føler fred i sinnet og glede i hjertet, idét vi forstår at vår frelse allerede er sikret; alt vi trenger å gjøre er å forbli trofaste og gjøre så godt vi klarer. Våre synder er allerede utradert av Jesu offer; så lenge vi viser tro på dette kan intet frata oss den lønn vi alle håper på!

Rom 8: 38, 39

Antonio

Hva er det som gjør et menneske ´urent´?

I alle religiøse samfunn har man sine meninger om dette; noen er meget strenge, mens andre er mindre opptatte av dette. Hva de måtte mene eller ikke mene er egentlig ikke interessant; dét eneste som gjelder er hva Gud mener om saken.

Det gamle testamentets uttalelser om hva som ble betraktet som urent under Moseloven, kan ikke brukes som standard for den kristne; moseloven ble oppfylt av Jesus, og er ikke lenger toneangivende. Som Kristi etterfølgere vil de kristne derfor finne den veiledning de trenger i De kristne greske skrifter, dvs i det nye testamentet. Hva sier så Jesus om hva vi skal betrakte som urent?

I Mat 15: 11 bryter han radikalt med moseloven, idet han slår fast at det ikke er det som går inn i mennesket via munnen som gjør mennesket urent, men det som går ut. Mat 15: 18 avslører hvor det som kommer ut fra mennesket kommer fra. De påfølgende versene, 19 og 20, viser helt konkret hva han mener. 

Hvordan skal vi så se på mennesker som ikke ser ut til å følge vår personlige eller vårt religiøse meningssystems oppfatning? Apgj 10: 28 svarer at vi har ingen rett til å kalle noen eller noe urent. 

Derimot sier Rom 14: 14 noe meget interessant i denne forbindelse! 

Hva sa dette deg? Vel, for meg betyr dette at min samvittighet skal avgjøre om noe er rett eller galt. 

(i nesten 1500 år hadde isrealittene vært underlagt en lov som forbød dem å spise en hel rekke ting; så denne nye lære må ha vært meget radikal for dem! Selv om vi ikke klarer å forstå alvorsgraden, så var dette spørsmål av største betydning for dem!) 

Prinsippene vi kan hente ut av hva de nå fikk å forholde seg til, gjelder den dag i dag, for vi er kristne, dvs etterfølgere av de første kristne, til hvem disse tingene ble skrevet.

Så hva er urent for en kristen? 

2 Kor 6: 14 nevner én ting: omgang med vantro. Hvem er de ´vantro´? Mennesker som ikke tror på Jesus som menneskehetens frelser. Videre mennesker som har tatt seg avguder, dvs som har vendt ryggen til Jesu offer og tilber andre gudebilder. Vers 16. 

Det strider mot mine prinsipper å klassifisere andre kristne som avgudsdyrkere; disse tror på jesus, akkurat som meg, men ser Ham fra en litt annen vinkel enn jeg gjør. Dét gjør dem ikke mindre kristne enn meg. At det finnes enkeltpersoner blant alle religiøse trosrettninger som ikke følger bibelske normer, er ikke noe argument for å klassifisere trosrettningen som ´falsk´. Har vi ikke alle gjort feil? Betyr det at vi ikke har tro på Jesus? Hvis du mener dét, hva tenker du da om det løftet Jesus gav forbryteren som hang ved hans side på Golgata?

Er det mer som er urent? Rom 1: 22-32 viser en hel rekke ting som man må klassifisere som urene gjærninger. Det er her ikke tale om sporadiske tilfelle av disse handlingene, men å ´ íkke bry seg om å eie kunnskap om Gud´, dvs å velge disse handlingene til tross for at man vet at de er i strid med Guds vilje. Jvnf v 28.

Vers 21 og 28 understreker det samme poenget som Jesus gjorde iflg. Mat 15: 19,20

nemlig at disse gjerningene kommer fra ens hjerte. Nå sies det at hjertet er setet for ens motiver, (Jeg er usikker på hvor denne tanke kommer fra, men synes de ovenfor nevnte skriftsteder bekrefter tanken) så dersom man lar seg besnære av slike ting som blir beskrevet i Rom 1, har man et problem.

Om et menneske spiser en bestemt type mat, røyker, eller gjør noe annet som medfører at man inntar noe, er dette ikke urent iflg Bibelen; det som er urent er hva man gjør i forhold til det man vet, slik det kommer frem i Rom 1: 32. 

Det er klart at det ikke er fornuftig å bruke tobakk eller andre ´nytelsesmidler´av helsemessige årsaker; men dette inngår ikke i det Bibelen omtaler som ´urent´. Hvis man derimot er personlig overbevist om at det er galt å innta slike ting, og likevel gjør det, da handler man mot sin egen samvittighet, og da blir det galt! Jvnf Rom 14: 14,20 

(ps: det er ikke opp til et religiøst samfunn å sette opp grenselinjer for sine medlemmer dersom det samtidig vil kalle seg Kristent; grenselinjene kommer som en følge av ens forståelse av Guds ord og er en personlig sak mellom Gud og det enkelte menneske)

(ps2: ut fra denne enkle argumentasjon kan man også trekke den konklusjon at medlemsskap i en religiøs org. umuliggjør et personlige samvittighetsforhold til Gud, ettersom man der ´tvinges´ til å følge organisasjonens vedtekter, selv når disse langt overgår Guds lover og krav.)

Hva skal vi da si dersom noen ser ut til å handle feil, i henhold til våre standarder? Sier ikke Rom 14: 22,23 nok i denne sammenheng? 

Eller Rom 2: 1? Til tross for at Paulus nettopp hadde nevnt alle disse vederstyggelige handlinger som følger med dem som ikke vil holde seg til kunnskapen om Guds normer, sier han altså som en konklusjon at vi (Kristne) ikke har rett til å dømme disse. 

Som en bi-tanke; hvem er det Paulus taler om i Apgj 24: 15? Hvem er de ´úrettferdige´ som her omtales, dersom det ikke er nettopp disse?  Finnes det kanskje flere grupper urettferdige? Ikke som jeg kjenner til. 

Konklusjonen er derfor som følger: til og med disse som har handlet i strid med Guds normer, får en sjanse til. Med hvilken rett klassifiserer vi så noen for ´urene´? Og- hvorfor ser enkelte på andre som urene fordi de feks. tar seg en røyk, og støter dem bort fra seg- som om Gud hadde fordømt dem!? Fordi de som fordømmer ikke er KRISTNE. 

Det er nemlig ikke kristent å dømme andre. 

Det er kunnskap om Guds vilje og hensikter som skal forme vår samvittighet, ikke et trossamfunn. Jvnf Joh 17. 3 

Antonio

Døp dem i Faderens, Sønnens, og den hellige ånds navn.

Denne befalingen kom fra Jesus, og er av kristne sett på som en direkte befaling om å spre kunnskapen om Ham til alle verdens hjørner, og til så mange enkeltpersoner som mulig.

Hva innebærer denne befalingen, hvis man ser bort fra dette helt åpenlyse? 

´Døpe i Faderens navn´. Hvem snakker Jesus om? Bibelen viser at det er den samme Gud som gjorde seg kjent for Moses da han fikk i oppdrag å føre Israels folk ut fra fangenskapet i Egypt. I 2 mb 3: 15 avsløres dette navnet til å være Jahve, oversatt fra de hebraiske bokstavene som tilsvarer våre JHVH. Den egentlige uttalelsen av dette navnet er gått tapt opp gjennom årene fordi man ikke hadde vokaler i det hebraiske skriftspråk, og senere ble det en kultur å ikke nevne Hans navn av overreligiøse grunner. I alle skrifter vi har fra den første kristne tid, finnes dette navnet derfor ikke gjengitt. Men det er ikke noen grunn til ikke å bruke navnet, eller å si at man ikke kjenner det, for det hersker ingen tvil blandt bibelforskere om at JHVH utgjør det navn det gamle Israel kjente Gud ved, og at det var dette navnet Jesus siktet til når Han henvendte seg til sin ´Far´. 

Siden 1500 tallet har vi brukt formen Jehova i daglig tale, og dette har derved blitt den formen vi enklest gjenkjenner. 

Hva betyr det å bli ´døpt i Faderens navn´? Det innebærer å anerkjenne at det er Han som er den eneste sanne Gud, universets overherre og kilden til alt som er skapt, såvel det som er synlig for det menneskelige øye, som det usynlige. Det innebærer at vi ved dåpen underkaster oss Hans vilje og søker å leve i samsvar med denne. For å kunne ivareta disse betingelsene, er det helt nødvendig at vi tar til oss kunnskap om Ham. Jvnf Joh 17: 3 

Hva betyr det å la seg ´døpe i Sønnens navn´? At man anerkjenner at Han som sønn er underlagt sin Far, men innehar den viktigste rolle i gjennomføringen av sin Fars hensikt, slik det kommer til uttrykk i Mat 28: 18. Man forstår at ved sitt offer har Han allerede betalt for alle de synder menneskeheten har utført, og vil komme til å begå- så lenge de tror på ham eller dør i uvitenhet om Hans offer. Å døpes i Hans navn betyr også å underordne seg de ord og den lære Han la grunnlaget for.

Den hellige ånds navn? Den hellige ånd er en mektig kraft som stammer fra Jehova; den gjør seg gjeldende på flere måter. Den kan være en motiverende kraft; den kan utføre fysiske gjærninger; den kan lede og opplyse mennesker når de trenger styrke fra Jehova. Det er ved hjelp av denne Jesus utfører alt i forbinnelse med gjennomførelsen av sin fars hensikt; ja, den er underlagt Hans kontroll. Denne kan man få del i, ved studie i Guds ord, til økt forståelse. 

Så hva betyr det å døpes i disses navn? Man kan ikke ha andre Guder enn Jehova, og man anerkjenner ingen annen frelser enn Jesus Kristus, og hva veiledningen angår, så anerkjenner man kun den som kommer fra den hellige ånd, via Guds ord Bibelen. 

Hva skjer da når man tilbys medlemskap i en eller annen religiøs forsamling, og denne forventer at man lar seg døpe? Da må man følgelig stille seg spørsmålet: hva døper jeg meg egentlig til? 

I det første århundre viser Bibelen at de som kom til tro på Jesus som menneskehetens frelser, ikke antok hans navn. Dét kunne jo vært naturlig? Jesuitt feks? Men Jesuittordenen (latin: Societas Jesu, «Jesu selskap») er en katolsk orden grunnlagt i 1534 av Ignatius av Loyola og stadfestet av paven i 1540. Hva kalte de seg da? Apgj 11: 26 viser at de ble kalt Kristne. Enkelt og greit. Det navnet viste akkurat presis hvem de satte sin lit til. 

Når de første kristne ble kalt dette, hvorfor skal vi da anta nye navn- og derved skape skille mellom hverandre? Var det ikke akkurat dette Paulus advarte mot? 1kor 1: 1-6.

Så når man døper seg ínn i et trossamfunn og dermed begynner å kalle seg med et annet navn enn kristen, er man faktisk med på å lage skille mellom mennesker. Kristne blir fiender av hverandre. Hvem tjener på dét? Satan. Og man motarbeider dermed Guds hensikt, fordi Hans ønske var at troen på Jesus skulle samle og beskytte menneskene i én hjord,  og redskapet var ikke forskjellige religiøse samfunn, men den felles tro de alle hadde på Jesu offer. 

De skulle være KRISTNE. Ikke Katolikker, Protestanter, Adventister, Pinsevenner, Jehovas vitner, osv osv. Den felles grunnvoll disse har i troen på Kristus burde forene dem, ikke splitte dem. Så, hvem har glede av at vi har forskjellige kristne trossamfunn? Satan. 

Enhver kristens oppgave er å spre sin tro på Kristi offer til alle som vil lytte. Hjelper det å spre dette til mennesker som allerede tror på det? Hvorfor ville ikke Paulus ta opp forkynnelsen i et distrikt der det allerede var forkynt?  Rom 15: 20-21. Fordi det ville skape strid. For ingen mennesker har identiske måter å tale på; vi ser ting fra litt forskjelllige vinkler; selv om vi skal beskrive akkurat samme ting, vil vi ha forskjellige vurderinger. Dette skaper problemer. Og dette visste Paulus naturligvis. Han var bare opptatt av at folk skulle se - uavbrutt- på Jesus som sin frelser, og ikke at de skulle bruke tid på å vurdere andres meninger om det. 

Når vi så ser alle de forskjellige trossamfunnene og sekter som vi ser i verden idag, ser vi da våre kristne brødre? Eller ser vi ´de andre´? De som , etter vårt syn,´er fortapte´ fordi de ikke kaller seg det samme som oss? Hvor KRISTNE er vi egentlig da?

Den kristne del av verden har her en mega-utfordring, en virkelig kamp mot ondskapens åndehær, som forsøker å splitte oss, og nesten har klart det! Hva skal vi gjøre for å rette opp dette? Vi må begynne å vise oss som dét vi sier vi ér. KRISTNE. 

Når det sies om Gud at ´han ikke gjør forskjell på folk, Rom 3: 22, og 10:12; med hvilken rett setter vi da skille mellom hverandre? Rom 14: 10

Hvis du er kristen; VIS DET! Ved ikke å sette skille mellom deg og andre som tror på Jesus. 

Hva var det Rom 3: 22 fortalte dég?

Hvis Jesus ser slik på det, hvilken rett har da du til å kalle deg en kristen dersom du ikke også ser slik på det?