Én organisasjon for frelse?

Organisasjonenes plass:

Åpb 6:

15 Jordens konger, stormenn og hærførere, de rike og de mektige, hver slave og hver fri, alle gjemte de seg i huler og mellom berghamrer. 16 Og de sa til fjellene og berghamrene: «Fall over oss og skjul oss for ansiktet til ham som sitter på tronen, og for vreden fra Lammet.

Selskapet Vakttårnet (VT) har i mange år brukt disse skriftstedene for å vise at ved enden av denne tingenes ordning vil menneskene søke beskyttelse i store organisasjoner av forskjellige typer. Dette mener VT Johannes illustrerer ved hjelp av ordene ´fjellene og berghamrene´.

Det merkelige er at VT kún anvender dette utad; dvs at de ikke kikker på seg selv i lys av dette bildet. Burde man ikke granske seg selv ut fra de samme kriterier som man anbefaler andre å granske seg etter? Hvilket eksempel gir man til sine medlemmer, når man helt åpenlyst neglisjerer betydningen av disse ordene og bare anvender dem på andre organisasjoner?

Selvfølgelig bør man granske sin egen posisjon i henhold til nevnte skriftsted!

Dét eksempel man fremstår med når man ikke gransker sin egen posisjon, og tar følgene av resultatet - fører til at medlemmene heller ikke gransker sin egen posisjon i forhold til disse ordene.

Vi legger også merke til at nevnte vers - vers 15 - nevner hvor omfattende denne tendensen ville være når det viser at alle - helt fra konger til slaver og frie mennesker - ville komme til å sette sin lit til menneskelagde organisasjoner i frykt for Lammet, Jesus Kristus. Derav uttrykkene: ¨vi må gjøre som organisasjonen sier¨; ¨ikke gå foran organisasjonen ¨-etc.

Makt over menneskene

1 Kor 6:

12 Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg.

Ved å sette sin lit til mennesker - eller menneskelagde organisasjoner - lar man i virkeligheten ´noe få makt´ over seg. Selve Organisasjonsformen krever at medlemmene følger organisasjonens vedtekter og reglement; ellers er de jo ikke organisert. Men hvordan kan vi overse Paulus´ord? Bare ved å neglisjere dets betydning for egen del. Nok en gang er organiserte mennesker meget villige til å se gjennom fingrene med sine egne brudd på Bibelens ord, mens de samtidig retter en anklagende finger mot andre.

Rom 2:

17 Og nå, du som kaller deg jøde (eller Jehovas Vitne - Jødene før Jesus kunne med full rett kalle seg dette): Du stoler på loven og er stolt av din Gud, 18 du kjenner hans vilje og kan avgjøre hva som er rett, fordi du er opplært i loven. 19 Du er overbevist om at du kan være en veileder for blinde, et lys for dem som er i mørke, 20 en oppdrager for uforstandige og en lærer for umyndige, fordi du i loven har det rette uttrykk for kunnskap og sannhet. 21 Du som vil lære andre, hvorfor lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? 22 Du som sier at en ikke skal bryte ekteskapet, bryter du

ekteskapet? Du som avskyr avgudene, plyndrer du templene deres? 23 Du som er så stolt av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven. 24 Det står skrevet: Guds navn blir hånt blant hedningene på grunn av dere.

Bibelen forteller at Jødene mistet sitt forhold til Jehova som enn følge av at de ikke ville anerkjenne Jesus da Han stod frem. De var dermed ikke lenger Jehovas Vitner.

Åndens frukter

Noe nytt skulle komme - ´et folk som bærer dets frukter´ (Matt 21: 43). Hvilke frukter skulle dette være? Åndens frukter naturligvis.

Gal 5:

22 Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, 23 ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven!

Vi legger merke til at det folk som Gud ville innby til sitt Rike, ville være mennesker som hadde disse egenskapene - fordi de bærer fruktene av Åndens påvirkning. (det bør noteres at disse fruktene ikke er noe vi kan fremelske; de er ikke et resultat av egen innsats. Disse egenskapene er følger eller resultater av Åndens påvirkninger. Derav benevnelsen frukter. Når de ikke synes i et menneske så er det fordi vedkommende ikke har fått del i Ånden. På samme måte med en organisasjon. Synes de ikke, mangler den Ånden.) Du får selv vurdere om den organisasjon du står tilmeldt reflekterer Ånden.

Men la oss gå videre:

Ånden - den hellige ånd - er den ´kanal´ Jesus skulle sende. (Joh 15:26) Og det er på denne måten Han oppfyller sine ord i Matt 28: 20 ....Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Han har ikke nevnt étt ord om at det var én organisasjon som skulle ha tilgang på denne. Med rette bør man vurdere dette spørsmål: Hvordan ´var jeg (Jesus) med dere´ opp gjennom århundrene frem til ´vår´ tid? Hvor var organisasjonen i feks. år 223, 870, 1002, 1200, 1453, 1592, osv - du forstår poenget? Jehovas Vitners organisasjon i nyere tid oppstod som en følge av ´Dommer Rutherfords´ anstrengelser for å lage - ja, nettopp - en organisert Gudsdyrkelse, og fikk sin fødsel på 1930-tallet. Vakttårnets grunnlegger, og eier, var C.T. Russel. Han ville ikke at den bevegelsen han var med på å skape skullle bære noe navn; han svarte på spørsmålet: ´hva skal vi kalle oss?´ med dette ordet: ´Kristne´. For det var dét de skulle være.

Rutherford var ikke enig. Han vendte seg derfor til det gamle testamentet og fant frem en vending han synes passet bra: Jehovas Vitner. Ja, Jødene var Jehovas Vitner. Men dét betyr ikke at andre kan påberope seg dette navnet.

Som Russel sa, så er vi Kristne. Dette fordi vi tror på Jesus som Kristus.

Navnet

Hva sier Jesus selv om den oppgave som lå foran de første Kristne?

Apgj 1:

8 Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender.»

Apgj 9:

15 Men Herren sa til ham: «Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk.¨ - Det er ikke Jehovas navn det tales om her; les sammenhengen, så vil du forstå dette.

Så de Kristne skulle forkynne og opphøye Jesu navn - fordi dette er Jehovas vilje!

Joh 6:

28 Da sa de til ham: «Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?» 29 Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.»

Så hvis vi er opptatte av å gjøre Guds - Jehovas - vilje, så er det Jesu navn og den rolle Han spiller i menneskenes frelse vi skal forkynne.

Frelse ved hvem?

Apgj 4:

12 Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»

Å sette sin lit til en organisasjon i denne sammenheng, vil være totalt mislykket, og fullstendig i strid med Bibelens eget budskap.

Ånden i virksomhet.

Jesus har altså lovt oss å hjelpe sine etterfølgere med å kunngjøre sitt navn - (og dermed også sin Fars:

Joh 5:

23 for at alle skal ære Sønnen slik de ærer Far. Den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Far som har sendt ham.) - fordi det ene og alene er ved dette menneskeheten kan oppnå frelsen.

Hvilke virkemidler ville Han gjøre bruk av? Som sitert ovenfor: Den Hellige Ånd, Talsmannen, Sannhetens Ånd.

Det er imidlertid interessant å merke seg den måten denne vil gi seg til kjenne på! Én ting er Åndens frukter, noe annet er hvordan disse kommer til uttrykk i virkemetoder.

Legg nøye merke til ordene i 1 Kor 12:

1 Når det gjelder Åndens gaver, søsken, vil jeg at dere skal ha kunnskap om dem. 2 Dere vet at da dere var hedninger, ble dere viljeløst revet med til de stumme avgudene. 3 Derfor kunngjør jeg for dere at ingen som taler i Guds Ånd, sier: «Forbannet er Jesus!» Og ingen kan si: «Jesus er Herre!» uten i Den hellige ånd.

4 Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. 5 Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme. 6 Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som er virksom og gjør alt i alle. 7 Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode. 8 For ved én og samme Ånd blir det gitt én å tale visdom, en annen å formidle kunnskap, 9 én får ved den ene Ånd en spesiell trosgave, en annen får nådegaver til å helbrede, 10 og én får kraft til å gjøre under. Én får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme ånder, én får ulike slag av tungetale, og en annen kan tyde tungetale. 11 Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil.¨

Ettersom dette er den måten Ånden gir seg til kjenne på - Guds Ånd vel og merke - så begår vi en meget alvorlig feil når vi anser én eller flere av disse som noe som kommer fra Satan! Og hvordan kan vi våge å stå imot disse ordene - de er jo nedskrevet under ledelse av den samme Ånd! Legg merke til vers 7: Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode. Hva sikter Ånden til her? Å hjelpe mennesker til å komme til tro på Ham Gud har sendt - Jesus Kristus. Derfor tjener disse nådegavene til en god hensikt.

Når Bibelen - og dermed Guds Hellige Ånd - gjengir Hans vilje så tydelig, hvordan våger da mennesker - eller en organisasjon - å fordunkle dette, ugyldiggjøre det? Dette er skammelig oppførsel!

Tjenerne

Med Paulus´ ord ovenfor i friskt minne skal jeg nå vise til noen andre ord fra ham. Du husker sikkert at det oppstod et problem i Korint; man hadde der begynt å ta seg ut noen favoritter. Han sier i 1 Kor 3.

4 Når én sier: «Jeg holder meg til Paulus», og en annen: «Jeg til Apollos», - ja, også Kefas var blitt en favoritt.

Paulus forstod imidlertid at dette ville føre til problemer, så han gikk igang med å vise dem til rette.

Vers 5 : ¨Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere(*1 )som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. 6 Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. 7 Derfor er de ikke noe, verken den som planter, eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst. 8 Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. 9 For vi er Guds medarbeidere(*2), og dere er Guds åkerland, Guds bygning. 10 I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. 11 Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. 12 (*3)Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelstener, med tre, høy eller halm, 13 skal det en gang vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Herrens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er. 14 Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn. 15 Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst(*4), men bare som gjennom ild. 16 Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? ¨

Disse ordene er fullpakket med interessante poenger!

¨Tjenere som hjalp dere til tro!¨ : Når du ser dette i lys av hvordan den Hellige ånd skulle gi seg til kjenne iflg 1 Kor 12:1-11, får du ikke da et nytt syn på disse ordene? Om hvem slike tjenere? Ser du at langt fler kan være slike tjenere, og ikke bare én? Viser ikke ordene han bruker om Apollos, Kefas og seg selv som tjenere, at det forholder seg slik? Det hadde felles interesse - å lede menneskene til tro på Jesus, og at det var dette Gud hadde satt dem til? Dé som gjør bruk av Åndens nådegaver - viser de til noe annet navn enn Paulus gjorde? Nei, fordi: 1 Kor 12: 3 Derfor kunngjør jeg for dere at ingen som taler i Guds Ånd, sier: «Forbannet er Jesus!» Og ingen kan si: «Jesus er Herre!» uten i Den hellige ånd.

Vers 9: For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning.¨ Med disse ordene viser Paulus jo at alle de som har fått av Åndens nådegaver, er Guds medarbeidere. Ser du slik på dem?

Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelstener, med tre, høy eller halm... Vi velger selv hvilke materialer vi bygger opp vår tro med; noen har en voldsom åndelig apetitt og gjenspeiler derfor dette i daglig-livet, mens andre har et noe mer avslappet forhold til dette; felles for dem alle er imidlertid konklusjonen i vers 15:

Selv skal han bli frelst .. Uansett hvilken gruppe vedkommende har hentet sin åndelige mat fra - grupper som har de forskjellige åndens nådegaver - så har vedkommende bygget på den samme grunnvoll: Jesus Kristus. Det er Grunnvollen som frelser; ikke den enkeltes innsats.

Én tro og klok tjener?

Når disse betraktninger rundt Paulus´ord om tjenere og hvilke hjelpemidler Jesus benytter for å samle sine med, er sagt, er det naturlig å ta opp Jesu egne ord om en ´tro og klok tjener´, ettersom dette er et uttrykk organisasjonen har hengt seg opp i og bruker for å vise sin autoritet.

Vi finner dette i Matt 24:

45 Hvem er da den tro og kloke tjeneren som herren har satt over de andre tjenerne for å gi dem mat i rette tid? 46 Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! 47 Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier.

Allerede på Russels tid var folk opptatte av denne uttalelsen, og de begynte å anse ham, Russel, som denne tjeneren. Russel kom ikke med motreaksjoner. Opp gjennom Vakttårnets historie har fler blitt sett på som denne tjeneren; felles for dem alle var imidlertid at de var medlemmer av organisasjonen. En slik ´tjener´ kunne ikke finnes utenfor organisasjonen som bar navnet Jehovas Vitner. Den siste forståelsen er at tjeneren består av ´de til enhver tid gjenlevende representanten av de 144000; den salvede rest. Jehovas vitner påstår at disse har utvalgt seg noen representanter, og at disse sitter i et ´styrende råd´.

Når man tar Jesu egne ord i betraktning om at Han skulle ´være med´ sine etterfølgere intil verdens ende, kan man undres over om Han har glemt hva Han fikk Ånden til å si gjennom Paulus om Åndens virkemetoder - sett i lys fra organisasjonens publikasjoner. For dé godtar såvisst ikke disse åndens virkemetoder i sin egen organisasjon, og stempler alle utenfor denne som demoniske aktiviteter. Men hvem skal vi lytte til? En organisasjon, laget og drevet av mennesker - eller Guds ord? Jeg for min del er ikke i tvil.

Hvis vi fortsetter å se på ´tjenerne´ i lys av Paulus´ord i kap 3 og 12 i 1 Kor, kommer vi til en forbløffende sluttning når det gjelder Jesu ord i Matt 24. For når Ånden kan gi seg utslag i alle disse nådegavene, så betyr det at det finnes mange som har del i den. Da finnes det ikke bare én tjener, men flere. Dette stemmer fullstendig med andre lignelser Jesus kom med, feks. lignelsen om talentene - 3 tjenere; lignelsen om slepenota som favner alle mennesker, og hvor bare de dårlige fiskene sorteres fra - noe som illustrerer at det vil være et flertall av gode ´fisk´. (legg også merke til at Paulus i 1 Kor 1:12 spesifikt nevner 3 tjenere selv om det naturligvis kan ha vært flere favoritter blant menighetens medlemmer; Jesus bruker også 3 i sin illustrasjon om talentene. Ikke så merkelig siden det er den samme Ånd som står bak begges uttalelser?) Du kjenner sikkert flere lignelser som pent føyer seg inn i rekken som omhandler tjenere. Vi kan med én gang slå fast at ´tjenerne´ alle sammen er opptatt av å opphøye Jesu navn; de viser til Ham som frelser. Dette gjør også Vitnene, så de er også en del av disse tjenerne. Men ingen av dem - tjenerne - kan si om seg selv at de er ´tjeneren´ i éntall. Legg merke det Jesus videre sier:

48 Men sett at dette er en dårlig tjener som sier til seg selv: 'Det varer lenge før min herre kommer', 49 og så gir seg til å slå de andre tjenerne og spise og drikke sammen med drukkenbolter. 50 Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, 51 og han skal hogge ham ned og la ham dele skjebne med hyklerne, der de gråter og skjærer tenner.

Dersom det kún fantes én tjener ville det vært ulogisk av Jesus å si dette! Men på hvilken måte kan én tjener begynne å slå de andre? Hvis han begynner å tale nedsettende om dem, fordømme deres arbeide, bebreide dem for ikke å gjøre slik han sier de skal gjøre, begynner å stille betingelser for hva det vi si å være en slik tjener. Alt dette gjør Jehovas Vitners ´styrende råd´gjennom sin litteratur og leder dermed sine medlemmer til å anta samme syn på Kristi tjenere. Hvordan tror du Jesus Kristus - og dermed også Jehova - ser på dette?

Rettferdiget

Bibelen viser at dét som gjør en rettferdig i Guds øyne, er noe ganske annet enn medlemsskap i en eller annen religiøs orgsnisasjon:

22 Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, 23 for alle har syndet og mangler Guds herlighet. 24 Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus. 25 Ham har Gud stilt synlig* fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror. Slik viste Gud sin rettferdighet. For han hadde tidligere i tålmodighet holdt tilbake straffen for de synder som var begått. 26 Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han erklærer den rettferdig som tror på Jesus. 27 Hva har vi da å være stolte av? Ingenting! Hvilken lov sier det? Gjerningenes lov? Nei, troens lov. 28 For vi hevder at mennesket blir rettferdig for Gud ved tro, uten lovgjerninger. 29 Er vel Gud bare jødenes Gud? Er han ikke også Gud for andre folkeslag? Jo, også for dem. 30 For Gud er én, han som rettferdiggjør omskårne av tro og uomskårne ved samme tro.

Når Jesus følgelig benytter seg av Åndens nådegaver for å samle sammen alle de som er gitt ham fra verden, hvordan våger noen da å fordømme dette? Tenker de overhodet ikke over at det er Jesus som ¨har blitt gitt all makt i himmel og på jord¨ og som i egenskap av Konge skal tildes og æres på lik linje med sin Far?

Joh 5:

22 Og Far dømmer ingen, men har overlatt hele dommen til Sønnen, 23 for at alle skal ære Sønnen slik de ærer Far. Den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Far som har sendt ham.

Så nå har jeg gjort klart det jeg anser som Bibelens syn på - organisasjonen Jehovas vitner - om man skal la noe som helst få makt over seg - Åndens frukter - navnet - frelsen ved hvem - Ånden i virksomhet - Kristi Tjenere - én tro og klok tjener - rettferdiget.

Gjennon Organisasjonen blir vi hele tiden opplært til å betrakte den som et middel for frelse; dette er fullstendig galt. Organisasjonen har dermed tatt plassen som rettmessig kún tilhører Jesus Kristus.

Den nekter medlemmene tilgang på Den Hellige Ånd slik Ånden selv ønsker å åpenbare seg.

Den slår sine medtjenere når de er opptatt av å gjøre akkurat dét Ånden har gitt i oppdrag dem å gjøre.

Den har lært sine medlemmer opp til å ikke godta noe som helst ut fra Bibelen - Guds eget ord!! - uten at det blir publisert i Vakttårnet eller ligenende publikasjoner fra organisasjonen. Dette er et klart maktmisbruk.

Den har pålagt sine medlemmer en lang rekke regler og forordninger som ikke har noe med Bibelens krav til den Kristne å gjøre. (over 1100 ´veilednings-artikler´ er skrevet, og vitnene pålegges å følge disse med utstøtelse som resultat dersom man ikke følger dem.)

Den støter ut mennesker som i sin søken etter Jehovas dybder stiller spørsmål ved den lære organisasjonen har.

Kort sagt kan jeg bare benytte Jesu egne ord:

Matt 23:

13 Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dem som vil gå inn, slipper dere ikke inn.

Hvilken straff organisasjonen vil få, er det opp til Jesus å avgjøre; men Han godtar ikke en slik opprørsk ånd - dét kan vi være sikre på.

I mellomtiden fortsetter organisasjonen sitt arbeide med å finne folk den kan hindre i å komme med i himmelriket.

Hvor vi vil gå?

Joh 6: 67 Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» 68 Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, 69 og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Å være en KRISTEN.

Å være en kristen har ingenting med tilhørlighet til ett bestemt religiøst samfunn å gjøre; det er et uttrykk som beskriver ens overbevisning eller tro på Jesus Kristus som frelser for menneskeheten.

Å være medlem i et religiøst samfunn har en rekke sider som strider mot den kristne ide; ingen steder møter den kristne grunntanke større hindre enn i en organisert form for dyrkelse. Hvorfor? Hva er hindringene?

Jesus la ned grunnstenen som hans etterfølgere skulle bygge sitt ´åndelige´ liv på, hva bestod denne grunnsteinen av? Og hva er rammeværket i det åndelige byggverk hans etterfølgere skulle komme til å oppføre?

Han gav sitt liv for å frikjøpe alle mennesker fra virkningen av Adams synd; alt forderv i verden kommer fra denne enes feilsteg helt i begynnelsen av menneskenes historie, og kan derfor sies å ha vært skjebnebestemmende for alle Adams etterfølgere. Denne defekten fjernet Jesus idet han utåndet på pælen/korset; han gjorde det med èn enkelt handling mulig for menneskene igjen å oppnå noe de hadde mistet tusener av år tidligere: et godkjent forhold til Jehova, universets skaper og grunnpilar. Fra det øyeblikk Jesus utåndet, fjernet han betydningen av Adams feilsteg. Menneskene var frikjøpt fra virkningen av synden: dødens svepe var utradert. (det var denne straffen Adam fikk: på den dag du spiser av dette tre, skal du visselig dø)

Så, ca 4000 år etter Adams synd, var virkningen av hans synd fjernet. Hva betyr dette for menneskeheten? Er vi fortsatt underlagt virkningene av den Adamittiske synd? Det kan vi ikke være; Jesus fjernet denne ved sin død. Dessuten sier Jesus ved flere anledninger at : den som har/viser tro på meg, skal aldri (i evighet, sier ett vers) dø. Og at `hver den som tar til seg kunnskap om Gud og om ham han utsendte, skal ha evig liv.

Sett ut fra denne vinkel, har alle med kristen tro allerede gått over fra det å være døde i Guds øyne, til å være godkjente; dvs rettferdige i Hans øyne.

Hva fører medlemsskap i religiøse organisasjoner til i forhold til dette?

Medlemmer i en organisasjon må underlegge seg organisasjonens regler. Dersom de ikke gjør dette ansees de ikke for ´verdige´ til å være medlemmer og blir enten bare sett ned på av de andre medlemmene, eller, i værste tilfelle, utstøtt. Glemt er betydningen av Kristi offer, til fordel for organisasjonens meninger.

Medlemmer i etthvert religiøst samfunn blir opplært til å se ned på alle andre samfunns medlemmer, idet man betrakter alle andre som ´falske kristne´, og som mennesker Jesus ikke kan godta. Dette sier mer om dem enn om dem de fordømmer. Jesus døde for alle; ikke bare for en bestemt del av menneskene. Å bedømme andre som uverdige til å motta verdien av Jesu offer, er en meget alvorlig sak. Å dømme andre er det samme som å fordømme seg selv.

Siden denne holdningen beviselig florerer i meget høy grad i alle såkalte kristne organisasjoner, viser dette at medlemskap i disse utgjør et vesentlig hinder for den sanne kristne tro og lære.

Medlemmer må underlegge seg den lære organisasjonen har, ellers blir de utestengt fra fellesskapet; derved blir man et offer for menneskelige tanker og meningssystemer, og tvinges til å godta disse i stedenfor den lære man til enhver tid har tilegnet seg selv fra Jesu egne ord. Den organiserte oppfatning får derved større betydning enn den oppfatning vi selv ville ha hatt, og som er den oppfatningen vi bedømmes ut fra i forholdet til Gud. Svært ofte fører dette til at medlemmet får dårlig samvittighet fordi han vurderer tingene anderledes enn organisasjonen, men ettersom han ikke har sterk nok tro og overbevisning i seg selv, handler han i henhold til organisasjonens vedtekter; men derved handler han som en hykler, mot sin egen forståelse/samvittighet.

Å underlegge seg en religiøs organisasjon betyr å bli dennes slave: men den kristne skulle ikke bli slave under noen! Han skullle være fri fra slaveri under andre; kun Jesus skulle være hans herre og frelser. Bibelen sier: den som underlegger seg andre blir dennes slave. Medlemskap i et religiøst samfunn utgjør derved slaveri under dette, og er i strid med den kriste grunnlære.

Det er interessant å merke seg følgende: Dersom man velger å underlegge seg de regler som gjelder innefor et samfunn, vil Gud bedømme vedkommende etter hva han har gjort i forhold til disse reglene. - Vil du at Gud skal dømme deg etter menneskelagde regler, eller etter sine egne?

Organisert kristendom utgjør en like stor trussel mot ens åndelige frihet som organisert kriminalitet utgjør et fare for ens fysiske trygghet.

Ovenfornevnte viser hvor alvorlig det er å overlate sin tro i andres hender.

Den kristne grunntanke og sanne mening er at hvert enkelt menneske står i et personlig forhold til sin skaper; en religiøs organisasjon fratar vedkommede dette forhold idet han setter denne organisasjonen inn mellom seg og Gud. Det hjelper ikke om den religiøse organisasjonen hevder at de ér guds folk!

En illustrasjon som viser det betenkelige i dette: Dersom du begynner å nærme deg Gud, er dette å ligne med en som oppsøker en optikker og kjøper seg briller for å se klart. Umiddelbart etter kjøpet, mens han har perfekt syn, kommer det noen å setter ´synskorrigerende´ linser på glassene (han melder seg inn i en religiøs organisasjon), det han først så veldig klart, blir med ett diffust, kanskje uklart, kanskje ser han flere ting enn før, såkalt dobbeltsyn. Det første klare synet er borte, men til gjengjeld har han fått flere interessante ´bilder´ å forholde seg til, og ettersom de fleste andre der også har det slik, får han ´venner´, så han synes at det kanskje ikke er så ille å ha det slik. Men den første klare synsopplevelsen ligger å ulmer bak i hodet, han kan ikke helt glemme denne deilige følelsen av å kunne se klart! Men - har han nå motivasjon/krefter til å fjerne linsene som sitter på brilleglassene? DA mister han fellesskapet, og alle de ´trygge´(den form for trygghet det ligger i en vane) bildene han nå har..Dessuten er det ikke mange som liker en som sier tingene slik de er; fordi de ikke selv ser på tingene slik de er..

Det personlige forholdet mennesket en gang hadde til Gud er borte, og den religiøse organisasjons-form er delskyldig i dette; det hele tjener Satans hensikt. Han ønsker ikke at vi skal se lyset som stråler klart fram fra Jesu offer! Nei, han setter masser av linser på folks øyne i et meget vellykket forsøk på å forblinde oss. Medlemskap i religiøse organisasjoner er helt klart ett av de mektigste virkemidlene han har.

**********

Hva er da det virkelige forhold vi skulle ha til Gud og Jesus? Hva er en ´sann kristen´?

Vårt forhold til vår skaper og livgiver er personlig; vi er frikjøpt fra den Admittiske synd og ligger ikke lenger under for virkningene av denne, følgelig kan vi stå i ett perfekt forhold til vår skaper hele livet. Det er kun èn ting som kan utgjøre en hindring i vårt forhold til Ham: hva vi gjør i forhold til vår samvittighet. Vi må aldri handle på tvers av denne, og aldri overlate til andre hva vi skal anse som rett og galt; dette er vårt eget ansvar,og vi må alltid handle i overensstemmelse med det vi føler er rett i vårt hjerte.

Dersom vi likevel skulle handle mot vår samvittighet, har vi dekning for dette i Jesu offer - det krever i midlertid at vi føler/forstår at vi har handlet feil først. Da vil vi be om tilgivelse for det, og bestrebe oss på ikke å gjenta handlingen. Vårt gode forhold til Gud er derved opprettholdt, og vi behøver ikke frykte for noe.

Å være en sann kristen betyr å holde seg borte fra den påvirkning andre kan ha på ens oppfatninger, fordi disse kan påvirke ens handlinger i forhold til ens samvittighet i en feil rettning; det er alltid din egen samvittighet som skal styre ditt liv. Når Jesus ble utsatt for fristende tilbud fra Satan, nølte han ikke med å si: vik fra meg! For herren din Gud skal du tjene!

Kun på denne måten vil du være helhjertet i alt du foretar deg.

Å være en sann kristen betyr at man retter seg etter de normer for livsførsel som Jesus viste oss ved sitt liv. Han var kjærlig overfor syndere, rettferdig i sin harme overfor religiøs hykleri, hjalp og støttet mennesker i nød, mettet sultne, gav åndelig veiledning da det var behov for dette, tilretteviste sine etterfølgere i en vennlig ånd, osv osv. Hans ord var en klippe. Aldrig ble han tatt i en løgn; han var sannferdig. Han uttalte aldri sin fordømmelse over vanlige folk, kun over de religiøst ansvarlige. Han holdt sammen med 2 grupper; sine medfølgere og synderne. Han var aldri for trøtt til å dekke andres behov, enten det var fysiske eller åndelige.

Ved å ta eksempel av hans liv kan vi nærme oss det sanne bilde av å være en kristi etterfølger.

Ut fra denne betraktning ser vi at tilhørlighet i et kristent religiøst samfunn er en trussel for ens personlige forhold til Jehova og hans sønn Jesus.

Antonio

Den tro og kloke tjener.

Weymouth New Testament er brukt som bibelreferanse, da denne gjengir grunnteksten på en meget lettfattelig måte i forhold til mange andre oversettelser. Alle bibelsitater er hentet fra denne internetadresse: http://www.greeknewtestament.com/index.htm

Redigering er markert med rød skrift.

Mat 24: 45

'Who therefore is the loyal and intelligent servant to whom his master has entrusted the control of his household to give them their rations at the appointed time?

Dette er et spørsmål, ikke en utvelgelse og heller ikke noe grunnlag for å lage seg en tittel. Videre er det ´the master´, Herren, som skal velge tjeneren; ikke omvent. Man tar ikke en nyansatt tjener og setter ham i en ansvarsfull stilling; en slik utnevnelse kommer etter at tjeneren har bevist sin trofasthet.

Maten skulle så deles ut i rasjoner, dvs i porsjoner, og til rett tid i henhold til den krise-situasjonen som ordene ¨rations¨ og ¨appointed time¨, henviser til.

46 Blessed is that servant whom his master when he comes shall find so doing!

Jesus sier i Mat 28: 19-20 at Han vil være med sine etterfølgere helt intill enden, og siden det ikke angis hverken start eller slutt på dette, må man følgelig anta at det gjaldt fra han sa dette. Dvs at det har vært slike ´tjenere´ her på jorden uavbrutt siden Hans tid, og at Han har vært med dem alle.

Å hevde at dette først skulle få sin oppfyllelse 1885 år etter Hans uttalelse, og på én bestemt person, eller gruppe, er å overse både Hans ord og det vitnesbyrd historien forteller om de kristnes kamp for å fremme Hans lære. Mengder av mennesker har lidt martyrdøden fordi de stolte på Ham; de har kjempet for å fremme budskapet, klargjøre det, og å gjøre det så tilgjengelig som mulig for allmennheten.

Jesus har derfor i over 1976 år kunnet finne slike trofaste tjenere i enhver kristen person som i oppriktighet har søkt å utføre den gjærning som Mat 28:19,20 oppfordrer til.

47 In solemn truth I tell you that he will give him the management of all his wealth.

Uansett hvem som ivaretar oppdraget, så har han ansvaret for at det han forteller til andre er fullt ut i samsvar med det hans Herre har åpenbart i Bibelen. Å endre selv den aller minste del av det budskap HERREN hadde gitt, vil være feil; tenk bare på hvordan en vanlig ambassadør ville ha blitt behandlet dersom han endret det budskap han hadde fått i oppgave å overlevere fra sin nasjons overhode-han ville ha mistet jobben sin umiddelbart! Ikke bare dét-nasjonen risikerer jo å komme i seriøse vansker dersom den andre nasjonen ikke får det rette budskapet! Og slik er det med den oppgaven ´tjeneren´ har påtatt seg; de blir med sikkerhet forkastet i dét øyeblikk de legger noe til, eller trekker noe fra budskapet til HERREN Jesus Kristus. Listen over ting som viser at organisasjonen Jehovas Vitner har gjort dette, blir lenger og lenger. Finner du dette vanskelig å tro burde du koste på deg noen dager med å lese disse sidene; selv om en mengde av uttalelsene går igjen og igjen (som er en del av VT´s strategi) viser dette med all ønskelig tydelighet hva du har å forholde deg til.

http://www.freeminds.org/doctrine/prophecy/spiritual-food-at-the-proper-time-part-1.html og sidene fremover, som du finner link til nederst på sidene. Disse sidene viser hva Selskapet Vakttårnet har sagt og ment om diverse emner, særlig om årstall og disses tillagte betydning, samt hvordan man har brukt disse som et middel til å fremprovosere økt handlingsgrad hos vitnene.Teknikken er den samme nå som fra 1874..

Siden denne tjeneren består av kristne enkeltpersoner, kan man bedre forstå hvordan det neste verset skal forstås:

48 But if that evil servant should say in his heart, 'My lord is delaying his coming,'

Som enkeltpersoner kan vi lett miste motet og begynne å tvile; særlig når vi har latt oss selv ¨forføre¨ av en bestemt overbevisning i vårt hjerte, og der har satt et tidspunkt da det ville være passende for vår Herre å komme, men han uteble. Det merkelige er imidlertid at ´Den tro og kloke tjener´ i det hele tatt beskjeftiger seg med utregninger av ´tiden´; for i Lukas 21: 8 sies dette: ¨ Han svarte:«Pass på at dere ikke blir ført vill! For mange skal komme i mitt navn og si: 'Det er jeg! Tiden er kommet!' Men følg dem ikke.¨

Når de likevel er så opptatte av dagen og timen, er ikke dette et bevis for at de ikke skal følges? - burde da ikke den som søker den sanne KRISTNE lære, den som Kristus gav uttrykk for og viste oss ved sitt liv og sine holdninger, vise respekt for de ordene Han uttalte ovenfor?

At man ikke finner den ´rette tid´ vil selvfølgelig medføre en hel del frustrasjon; særlig når dette virkelig trekker ut og strekker seg over 100 år!

Dette vil kunne forårsake skuffelse og bitterhet, og resultere i det som det neste verset beskriver:

49 and should begin to beat his fellow servants, while he eats and drinks with drunkards;

Dette beskriver en tjener som har mistet sin tro; han har også mistet evnen til å fø sine medtjenere, ettersom han har gitt alt han hadde å gi, uten å rasjonere på midlene (jvnf med Mat 25: 1-13); han går tom for tidlig, og i ergrelsen over dette lar han det gå ut over sine medtjenere.

Disse utsettes for slag; de får ikke lenger god åndelig føde, men begynner å anklages for dovenskap, gis dårlig samvittighet, samtidig som de fortelles at de er sikret tilintetgjørelse dersom de ikke holder seg til denne tjeneren.

50 the master of that servant will arrive on a day when he is not expecting him and at an hour of which he has not been informed;

Denne tidligere trofaste tjener har nå mistet sin herres gunst, og når dagen endelig kommer, er han sløvet av ¨drukkenskap¨, så han ser ikke hva som skjer. Og siden han ikke lenger står i et godkjent forhold til sin Herre, vil heller ikke Herren åpenbare ankomst-tiden for ham.

51 he will treat him with the utmost severity and assign him a place among the hypocrites: there will be the weeping and the gnashing of teeth.

Herren er rasende på denne tjener; han tildeler ham en plass sammen med hyklere; fra å ha vært Herrens tjener har denne nå blitt så fordervet at han ikke lenger er verdig sin begunstigede plass. Han har nå blitt lik synagogeforstanderen som irettesatte Jesus fordi han helbredet en kvinne på sabatten (Lukas 13:14-18); Han bruker Guds ord, men i refsende form. Han unnlater å se på hva som var meningen og virkningen av den handlingen han fordømmer. Han har blitt selvrettferdig. Og dermed en hykler.

Dersom den første delen av denne illustrasjonen skal ses på som profetisk(så lenge tjeneren er trofast..), må man også se på den siste delen som en profeti, hvilket innebærer at vi bør forvente oss at dette både skjer og vil komme til å skje.)

Lukas 16: 1-8

Dersom man skal bruke Mat 24: 45-51 som en illustrasjon der Jesus er den ansvarlige Herre, er det også naturlig å se på Lukas´ illustrasjon med samme utgangspunkt.

16:1 He said also to His disciples: 'There was a rich man who had a steward, about whom a report was brought to him, that he was wasting his property.

På hvilken måte kunne denne tjeneren kaste bort verdien av sin herres eiendeler? Hvis den rike mannen er Jesus, må man finne ut av hvilke ting han eier først. Joh 17: 6-8 viser at Jesus eier mennesker av god vilje; det viser også at det Han gav dém, var Guds ord, og vi vet fra Rom 5: 18 at Han har frikjøpt alle mennesker fra virkningen av Adams synd ved sitt offer.

På hvilken måte kan tjeneren ¨kaste bort¨ dette? Dersom han ikke er ærlig og forteller om den faktiske verdien av Jesu offer, vil menneskene som lytter til ham miste interessen og vike av fra den veien som fører til liv. Siden det er menneskenes hjertetilstand som er avgjørende for hvordan Jesus skal se på vedkommende, vil en mengde menneskeliv kunne gå tapt pga den løgnaktige fremstilling tjeneren gir av Jesu offer.

2 He called him and said, ''What is this I hear about you? Render an account of your stewardship, for I cannot let you hold it any longer.'

Det er alvorlig når Den rike mannen kommer og forlanger en rapport fra tjeneren; han burde vite at dette ville komme til å skje, og tatt seg i vare så han alltid var trofast. Men likevel hadde ikke tjeneren vært tro..og vi ser hvordan han argumenterer for seg selv i det neste verset:

3 'Then the steward said within himself, ''What am I to do? For my master is taking away the stewardship from me. I am not strong enough for field labour: to beg, I should be ashamed.

Nok en gang ser vi at alt det denne tjeneren er opptatt av, er å sikre sin egen posisjon. Ikke bare har han kastet bort deler av sin herres eiendom, men han kaster ikke én tanke på dette; bare på egen sikkerhet. Hva er han villig til å gjøre?

4 I see what to do, in order that when I am discharged from the stewardship they may give me a home in their own houses.'

Han legger en snedig plan! For han forstår at når han mister sin plass hos den rike mannen må han finne bolig annet sted..

5 'So he called all his master's debtors, one by one, and asked the first, 'How much are you in debt to my master?' 6 ''A hundred firkins of oil,' he replied. ''Here is your account,' said the steward: 'sit down quickly and change it into fifty firkins.' 7 'To a second he said, ''And how much do you owe?' ''A hundred quarters of wheat,' was the answer. ''Here is your account,' said he: 'change it into eighty quarters.'

Som det kommer frem av disse versene, reduserer han ganske enkelt den gjeld hans herres skyldnere har til sin Herre! Derved sikrer han seg i allefall skyldnernes gunst; men hva innebærer dette i forhold til eiendommen til den rike mannen? Under forutsetting av at dette sikter til Jesus og ikke til noe annet, er det logisk å forstå det slik at tjeneren forsøker å senke den følelsen vi alle burde ha av å skylde Jesus vårt liv; hvordan kan man få denne følelsen? Hvis vi blir for opptatte av å utføre ¨gjerninger¨. Rom 11: 6, Gal 2: 16, Efe 2: 8,9

Dersom vi blir så opptatte av å gjøre gjerninger, blir vår frelse ikke lenger en ufortjent gave fra Jehova via Jesus; den har blitt til en skyld som Gud har til oss, og ikke omvendt.

Når et religiøst samfunn stadig oppfordrer til økte gjerninger, føler følgelig deres tilhengere ikke lenger den tillit de skulle overfor Jesu offer: deres gjeldsfølelse er redusert overfor ¨den rike mannen¨.

8 'And the master praised the dishonest steward for his shrewdness; for, in relation to their own contemporaries, the men of this age are shrewder than the sons of Light.

Det merkelige i denne illustrasjonen er den reaksjonen den rike mannen har overfor tjeneren.. Han roser ham for hans smarthet. Détte er vanskelig å forstå, for mer enn noen gang har jo tjeneren bevist at han bare var interessert i sin egen sikkerhet og slett ikke bryr seg om sin herres eiendom! Men det antydes en forklaring i de siste ordene: I forhold til sine samtidige viser tjeneren visdom med tanke på fremtidige forhold ( Darby's English Translation: For the sons of this world are, for their own generation, more prudent than the sons of light). (prudent: vise oppmerksomhet og omtanke for fremtidige hendelser)

Han bevarer sin egen rolle og sikrer at herrens skyldnere holder seg der de ér.

Han er og blir imidlertid uærlig, men kan brukes. I hans samtid finnes det ikke ærligere tjenere. Det er ikke det ideelle, men den rike mannen må bruke det beste han kan finne.

Man må umiddelbart tenke på Moses, som til tross for lang og trofast tjeneste, ikke fikk komme inn i det lovte land, fordi han hadde påtatt seg selv æren for miraklet med vannet som sprang ut fra klippen.

Nå hevder jo Selskapet VT at ´den tro og kloke tjener´er de til enhver tid gjenlevende av den salvede rest her på jorden; dette skal jeg ikke prøve å bortforklare eller motsi; Hverken jeg eller de har annet å forholde seg til enn eget skjønn, så deres forklaring kan være like rett som enhver annens. Men- hvor reell er denne ´gruppes´ betydning i det virkelige liv, har de noe som helst å skulle ha sagt? Fakta er at det har de ikke; det er kun de som sitter i ´det styrende råd´ hos Jehovas vitner- som riktignok også hevder å være en del av ´resten´ som leder hele organisasjonen; tallet på disse varierer noe, og er visst for tiden 8. Hvordan treffer de sine avgjørelser? Ved stemmavgiving. Men de har en bestemt regel; ingen endring uten 2/3 flertall. Hvis det følgelig hadde vært 9 måtte 6 av dem ha stemt likt. Men de er 8. Så et vanlig flertall vil ikke endre noe. Følgene er at organisasjonelle avgjørelser kan trekke ut i det uendelige, noe eksemplet med siviltjeneste i stedet for millitær-tjeneste viser. Mens man i ´det styrende råd´ vaklet fra det ene til det andre, men aldrig til enighet i dette spørsmålet, ble tusener fengslet, mistet jobber, familier splittet; alt mens man satt i trygghet i ´rådet´ og veide frem og tilbake - vel og merke i et spørsmål som det ikke finnes noen BIBELSK grunn for å uthale; dette er et typisk spørsmål hvor hver især må ta en avgjørelse. Denne holdningen kom man da også til i 1996; men da hadde altså titusener av brødre blitt fengslet uten hverken BIBELSK eller av egne samvittighetsmessige grunner. Likevel kaller man det åndelig mat i rette tid hver gang ´rådet´ endrer oppfattning..

Et spørsmål som også kan og virkelig bør stilles ved berettigelsen av ´rådets´ eksistens. Selskapet - dvs ´rådet´s - eneste Bibelske grunnlag for å ha et slikt ´råd´ henter de fra Apgj 15: 2 og enkelte utvalgte skriftsteder i dette kapittel. Hvis du selv tar opp din egen Bibel og leser HELE kapittlet vil du undres. For hverken ordene et ´styrende råd´ eller et slikt råds sammensetting (slik vi ser det innenfor JV-org.) finner man beskrevet der. Det er riktig at man samlet seg for å finne ut hva man skulle gjøre i forbinnelse med den lære noen FRA JUDEA hadde forsøkt å innføre blant de nye hedninge-kristne menighetene, som i tilfellet med Antiokia; men dette var ikke et spørsmål som oppstod der- det kom folk fra Judea (15: 1)(og Jerusalem var hovedstaten i Judea) og forsøkte å innføre en feil lære. Som en respons på dette måtte følgelig Paulus og Barnabas reise opp til den forsamling denne påstanden kom fra, for å rettlede dem i den Kristne lære. Vranglæren kom FRA Jerusalem; den måtte imøtegås der. Hvem kom så sammen i Jerusalem? Apostlene, de eldste OG HELE FORSAMLINGEN/MENIGHETEN. Det dreide seg om voksne og barn; alle som var kristne der. Ikke bare 18-20 stykker slik det fremstilles i Vakttårnets illustrasjoner. Hele menigheten var forsamlet, alle kunne si det de mente, og sammen kom de frem til en besluttning. Denne besluttningen tok så Paulus og Barnabas med seg tilbake til menigheten i Antiokia-og alle andre steder der man var i tvil om dette spørsmålet. Så det eneste beviset man henviser til, er ikke noe bevis på dét de sier det skal være. Tvert om.

Skulle man likevel velge å lukke øynene for dette fakta, følger neste spørsmål av seg selv: Da Jerusalem falt for Romerne i år 70 e.kr, hvor ble det da av dette påståtte ´styrende råd´? Skulle ikke Jesus være med de Kristne helt inntil enden? Så dersom det første århundres styrende råd ble oppløst og forsvant i år 70, hvem utøvde denne posisjon i de neste århundrer, eller årtusen? Vel, historien taler sitt tydelige språk. Det forsvant - eller rettere: siden det aldrig hadde eksistert kunne det heller ikke forsvinne. Dermed trenger man altså ikke å forklare hvor det ble av - men heller prøve å forklare hvorfor det oppstod noe slikt innen den Kristne forsamling etter som tiden gikk. For dét gjorde det. Gradvis. Men dét var et FRAFALL fra den sanne KRISTNE lære. Fra å utelukkende stole på Kristi makt til å styre sine, ble man forblindet til å tro at man måtte ha en menneskelig autoritet som skulle lede de kristne. Man fikk altså en jordisk ambassadør- med egendefinert rett til å utøve åndelig autoritet over sine kristne medbrødre, og denne var i full virksomhet i år 325 under krikemøtet i Nicaea.

Dette har ingenting med Kristus å gjøre. Han er HERREN. Han er FRELSEREN. Han er den kristnes KONGE. Jeg anerkjenner ingen annen. Burde du?

Mat 24:13

¨but those who stand firm to the End shall be saved¨.

Hva slags tjener vil du vise deg å være?

Som en kristen har både du og jeg det samme ansvar som de første kristne; å opplyse andre om det håp de kan ha som en følge av Jesu offer. Vil du gjengi dette håpet slik Jesus og hans etterkommere, feks. Paulus gjorde det? Eller vil du begynne å redusere betydningen av det?

Du velger selv.

Men det faktum at Jesus skulle være med de kristne helt fra år 33 til enden, innebærer at det må ha levd mange av disse; den kristne menighet var i meget kraftig ekspansjon allerede før det første århundre var over og så utbredt på keiser Konstantins tid, født mellom 274-288, at når han ble keiser i 306, var han allerede kristen, og skal ha sett korsets tegn på himmelen. Han sørget for at den kristne tro kunne praktiseres i hele sitt rike og innførte derved kristendom som statsreligion. Den kristne del av befolkningen i den østre del av riket hans var på hele 50%.

Og han står også ansvarlig for å ha gitt ordre om at alle de kjente skrifter, av teologisk art, skulle gjennomgås og samles, og siden kirkemøtet i Nicaea i år 325, har man hatt en kristen boksamling som man altså kaller BIBEL.

Denne sammensatte bokens historie begynte altså i år 325 e.kr, men grunntekstene er langt eldre; men dét er en annen fordypelse.

Grunnen til at jeg nevner dette, er at det finnes sikre historiske bevis på at det fra Jesu tid og fremover har vært en sterk kristen bevegelse, og blant disse har det hele tiden vært enkeltpersoner som har skilt seg ut i kampen for å bekjentgjøre den kristne tro. Èn av dem var Martin Luther, som på 1500 tallet forårsaket en revolusjon innen den kristne tro da han bla. sørget for at bibelen ble tilgjengelig på vanlig dagligtale, tysk, og ikke bare slik den intill da hadde vært, på latinsk. Dette gjorde han, til tross for at det brakte ham i livsfare fra den Katolske kirkes overhode, Paven.

Alle disse trofaste menn og kvinner utgjør en betraktelig skare (Heb 12:1..), og det er blant alle disse Jesus Kristus finner sin ´tro og kloke tjener´. Åpenbaringen omtaler også et begrenset antall, 144000, og som ikke har gjort seg urene ved å anta falske lærer. (7:4, og 14:1,4, 5). Denne gruppen omtales som ¨de førstefødte¨, fordi de har fått et spesielt oppdrag av Gud, og en spesiell innbydelse; de skal være Konger og Prester i Guds Himmelske Rike. Jvnf Heb 12: 22,23.

I Heb 3: 1 fortelles det at trofaste kristne har et himmelsk håp; i kap 11 beskrives endel som også har fått del i dette håpet: Abraham, Isak, Esau, Sara osv. (ang. deres håp, se vers 16), til tross for at disse ikke var kristne. De levde jo lenge før Kristus stod frem.

Hvem i vår tid kvalifiserer seg så til å være blant dem Jehova kan velge ut?

La Ham avgjøre dét. Vi mennesker kan synes så mye og mangt; men det er bare Gud som vét.

Vi kan i allefall ikke velge oss selv til denne oppgave. Alt vi kan gjøre, er å vise vår tro på Jehova og Jesu offer, og etter beste evne etterleve den kristne tro, der én av de viktigste tingene er å ikke begynne å sette mennesker- og deres tankebygninger, høyere enn Gud og Jesus.

Alle kan vise seg å være trofaste og kloke, uansett hvor de kommer fra, og hvem de er, men det er bare Jehova og Jesus som vet hvem som er, og vil bli, utvalgt til å utgjøre gruppen på 144000. Det er denne samlede gruppen som skal settes over ´hele hans eiendom/alt han eier. Alle vi andre får vår del i lønnen når den tid kommer!

Å sette sin lit til Jehova og det middel Han har sørget for hva vår frelse angår, Jesu offer, vil medføre at vi føler fred i sinnet og glede i hjertet, idét vi forstår at vår frelse allerede er sikret; alt vi trenger å gjøre er å forbli trofaste og gjøre så godt vi klarer. Våre synder er allerede utradert av Jesu offer; så lenge vi viser tro på dette kan intet frata oss den lønn vi alle håper på!

Rom 8: 38, 39

Antonio